Vær dæ sjæl, så blirukkke verre!

Jeg har en nær venninne. En av de beste. Av og til tviler hun på seg selv, andre ganger kan hun rent ut mislike den hun er.

Da, når hun har tråkket seg fast i sine egne tilkortkommenheter, minner jeg henne på hvem hun også kan være; hvem hun er er i det store og det hele.

Så ler vi sammen og vet at i morgen kan alt føles mye bedre. Og heldigvis gjør hun meg samme tjenesten når jeg trenger den.

Detransition, baby

Men denne oppskriften hjelper ikke for alle. Jeg har lest Torrey Peters Detransition, Baby,  årets gjennomroste transroman, der hovedpersonen, som er født mann (altså menneske med penis), velger å bli hormonbehandlet og definert som kvinne, men kjenner at det blir for vanskelig og velger å bli mann igjen. Men ikke helt mann, naturligvis. (Ingen lever et par år som «kvinne» uten å bli merket av det). Men penisen hens henger fortsatt med, nok til å gjøre en kvinne med livmor gravid. På gamlemåten.

Boken er underholdende, men først og fremst informerende på sitt selvrettferdige vis.

Vi er i New York, der menneskelig mangfold har lange tradisjoner, og takket være en cis-kvinne (heterodame med livmor) som stiller de rette, dumme spørsmålene du og jeg ville spurt, lærer vi hvordan vi kan tolerere og respektere denne nye mennesketypen som strever med å få kroppen til å matche de indre følelsene.

Kroppsdysfori

Det kalles kjønnsdysfori, men hvis vi kaller det kroppsdysfori er det noe mange av oss tilårskomne mennesker kan identifisere oss med. Jeg, for eksempel, som fortsatt er mitt utforskende/livsglade jeg, blir rammet inn av stadig flere rynker og slappe muskler. Og sånn for å gni det inn, krever alle utskeielser lenger og lenger restitusjon, hukommelsen sakker akterut og synet blir stadig dårligere.

Men hysj om det. Alderdom er fortsatt så skambelagt, at vi bare snakker om hvordan vi kan kvitte oss med den i svært engere kretser. Og uansett hvor kraftig min dysfori utvikler seg, så tviler jeg på om Folkeregisteret ville gå med på å redusere min alder med ti år. Selv om jeg føler meg minst tyve år yngre enn kronologien tilsier!

Og kanskje derfor betraktes som en slags bedrager, som ikke stolt røper sin alder, for så å nyte de sjokkerte fjesene etterfulgt av kommentaren: Hva!? Jeg hadde aldri trodd du var sååå gammel!

Vi blir til i møte med de andre, sies det i psykologi-kretser. Så når andre endelig har fått plassert meg i gammelboksen sin, blir jeg jo det i deres øyne. Men jeg vil ikke defineres av min alder! Og jeg vet vi er flere.

Livmor-misunnelse

Men tilbake til boken, der identitetsproblemene i Detransition, Baby, har langt flere parametre enn mann vs kvinne og ung vs gammel. Selve hovedtema for boken er det dypt urettferdige i at en mann, som føler seg som en kvinne, ikke kan føde barn.

Vi snakker livmor-misunnelse. Et fenomen som har eksistert til alle tider, i følge den avdøde sosialantroplogen Jan Brøgger, som var ekstremt politisk ukorrekt allerede på 70-tallet med sine biologiske forklaringsmodeller fra steinaldresamfunn; der kvinner fødte barn og sanket planter, mens mennene dro ut på jakt.

Men Brøgger snakket også om menns psykologiske hjelpeløshet i forplantningsrollen; hvordan kvinner per definisjon er betydningsfulle når de bærer frem et barn, ammer det og sørger for nytt liv. Mens mannen, stakkar, må bevise seg selv på andre måter; tenke smartere, bygge høyere, tjene mer. Hvordan kan han ellers føle egenverdi?

Per i dag vet jo alle at Patriarkatet løste den saken. Men selv Barbie har skjønt at Patriarkatet knaker i skyskraperne; Moder Jords naturkatastrofer tar seg opp og miljøbevegelsen er blitt en dyd av nødvendighet.

Hele Carl Gustav Jungs identitetsprosjekt, der hvert enkelt individ kobler sin indre mann/kvinne med sitt faktiske kjønn og dermed blir til et helt menneske, har spilt fallitt. Nå skal alle fra 14-års-alderen selv bestemme hvilket kjønn de føler seg som, selv om alle voksne vet at de stakkars tenåringene allerede befinner seg i den store, forvirrende transformasjonen fra barn til voksen.

Rimelig kaotisk, ja. Så jeg deler min gamle uteliggervenn Willys identitetskritiske Universalråd ; Vær dæ sjæl, du. Så blirukke verre.

Saken er tidligere publisert i obm.no