Trommende verdenskrig på Nationaltheatret

En stor mann som spiller en liten mann? Som gjenforteller hele sin groteske krigshistorie i nesten tre timer fra en hybelleilighet? Kan det være gripende teater?

Ja. Ja. Fra første, lett snøvlende sekund, trekker Kjersti Horns  «Blikktrommen» oss inn i et mørkt univers av obskure familierelasjoner med svik , sex og ikke minst; lynende intelligent observasjon som hovedingredienser. Olav Waadland som den geniale Oskar i en permanent tre år gammel kropp, er farlig, slu og uberegnelig  i all sin uskyld. Vi kan ikke forutse hvor dette bærer hen og da gjelder det jo å følge med, løpe sammen med Oskar, ja , bli en medløper i hans vekselvis selvmedlidende og selvforaktende gjenfortelling av en mørk krigshistorie.

Fantastisk forteller

Dette er Oskars univers i enhver forstand. Bortsett fra kanarifuglen Bismarck, er det ingen som avbryter hans frenetiske monolog, der han løper fra lenestol til seng, kjøkken og gud forby: do.

Neida, vi slipper ikke unna denne gangen heller. Siden Stein Winges glansdager på 80-tallet har det nærmest vært umulig å se intimteater uten nakenhet. Og norsk film på 90-tallet hadde nesten alltid en scene der en av skuespillerne tisset. Det er så nært, liksom. Og litt sjokkerende, da, selv om det begynner å bli en klisje.

Og selv om jeg synes synd på skuespillere som blir pålagt denne form for ekshibisjonisme, er den i alle fall motivert i denne møkkete historien , der det nedverdigende løper som en skitten elv mellom menneskene.

Den pinlige onani-scenen mot slutten av stykket, derimot, så ikke ut til å ha noe annet formål enn å gjenopprette publikums konsentrasjon.

Mor Agnes død

Jeg hadde i alle fall ramlet litt av lasset, etter å ha vært trollbundet i godt over to timer av Waadlands magiske fortellerteknikk. Krigen er over, men det er fortsatt lenge igjen av teaterstykket. Et kvarter kanskje, med punchline på punchline, som kunne vært kuttet ned til en, om man hadde løsrevet seg litt fra boken.

Eller er det bare meg? Som etter å ha blitt visuelt brennmerket av Volker Schlöndorffs Caravaggio-mørke film på 80-tallet, rett og slett hopper litt mentalt av etter morens død? Det er stykkets store vendepunkt; etter å ha bygget seg opp mot en himmel, går alt langsomt til helvete etter det. Og altså noen ganger litt for langsomt, etter min smak, ettersom jeg gjerne dveler ved den lykkelige oppturen og ber til Gud om at nedturen går så raskt som mulig.

Men likevel, jeg holdes fast, utrolig nok, av Waadlands ukuelige Oskar, det selvrefsende og selvrettferdige barnet, som langsomt og sikkert vokser opp, rett foran øynene på oss.

Kjærlighetens vrengebilde

For Blikktrommen gir ikke bare barnets dokumenterende blikk på krigens redsler, den handler også om forfatteren Günther Grass oppgjør med seg selv etter krigen, viste det seg. Først i 1992 innrømmet den liberale Nobelprisvinneren, kjent som «Tysklands samvittighet»,  at han faktisk var medlem av Hitlerjugend og senere Sikkerhetspolitiet SS som 17-åring. Dermed fikk Blikktrommen og Oskars stormannsgale selvforakt en ny dimensjon.

Og fordi Blikktrommen er stor litteratur, kan den også leses som en tragisk beretning om kjærlighetens kraft i mangel av den. Elsker du, spør Oskar. Elsker du meg? Elsker jeg meg?

Og når svaret er nei, fordi mor er død og Gud vet hvor Han er, hva står igjen da? Først og fremst Hatet; medaljens bakside, kjærlighetens vrengebilde, viljen til å drepe, ødelegge, vokse seg stor på de andres bekostning.

Blikktrommen handler om å være menneske og ta et oppgjør med seg selv i denne drakampen mellom sorte og hvite følelser. Enten man er kort eller lang.

PS

Ja, ja, her er det minst en punchline for mye. Det er noe med denne Blikktrommen som gjør det vanskelig å avslutte. Håper det også gjelder ekstra teaterforestillinger, så enda flere kan utsettes for denne sublime, men utsolgte forestillingen.