Trange forhold Utenfor Skapet

Det er mørkt, det er trangt og det er ensomt, men mye er både rørende og vakkert på årets Høstutstilling.

Til tider også humoristisk – som for eksempel når vi ser  ni gamle TV-skjermer vise slutten på 60-talls cowboy-filmer , der The End alltid kom opp med store bokstaver.

En dommedagsprofeti av den muntre sorten – nydelig parert av et portrett av det som kan være en etnisk indianer – med blond småpikeparykk og The Pain trykket på T-skjorten. Jeg får opp den gode (!) gamle cowboy-indianer-polariteten, den gang verden ble oppfattet analogt og stort sett beveget seg langs den samme aksen fra godt til vondt.

Se meg!

Ett av de mange videoverkene viser en utviklingshemmet portrettmaler fra Vidaråsen Landsby, som fanger essensen av sine objekter – uten omveier. Jeg blir forelsket i alle sammen – den merkelige blandingen av ubehag og glede over å bli sett uttrykkes så tydelig gjennom disse menneskene, som ikke forstiller seg, enda de blir dobbelt sett av både maler og filmskaper.

Allerede halvveis opp i annen etasje blir vi ledet inn i Klagebyrået – en kunstnergruppe som aksjonerer mot den trangsynte definisjonen av «det normale». Ikke spør hva som er galt med meg, men hva som har skjedd med meg, er deres parole. Videre oppover og inn til høyre møtes vi av en utrolig stor, flink og sammensatt konstruksjon, som liksom skal få orden på det hele.

Kyss meg !

Men jeg trekkes mot de enkle utrykkene – som det håndvevede bildet av kvinnen som vasker sine klær i en sjø – med store ringvirkninger .

Og et annet vevet verk Kyss meg, som forestiller en forknytt menneskeskikkelse som vil ha kjærlighet, om hun så skal kysse frosker for å få det – ref toppbildet.

Disse taktile arbeidene, som det nesten botaniske verket Grøne Vekster og den gigantiske tegningen på fondveggen er en romantisk og følsom kontrast til de lineære og teknisk kompliserte arbeidene som tilsynelatende prøver å romme det hele – enda så trangt det blir.

Utenforskapet

De som har kommet seg ut av disse trange skapene – det være seg normalitetsbegrepet eller nasjonal tilknytning – kjenner på nettopp det – Utenforskapet. Nydelig formidlet  i Peri, der kvinnen med englevinger og hennes datter er rammet inn av et orientalsk, flyvende? teppe.

Like så den fraflyttede kunsteren fra Bangladesh som har fotografert forfallet av sitt barndomshjem og hengt det opp i små, nydelige rammer med lysende bakgrunn som speiler hans levende minner.

Og hele det ukrainske traumet speiles i soldatmoren som sitter ved sin sønns urne og venter på et sted hun kan begrave ham. Hennes land er borte – uten at hun har flyttet seg en centimeter.

Tragisk glory

Og ikke minst; verket The colour of paradise der et teppe av 3500 påfugfjær representerer de jesidiske  kvinnene som overlevde bortførelse og seksuelt slaveri av IS i 2014. Det viktigste symbolet i jesidienes religiøse kultur er påfuglengelen Melek Taus. Så fraværende da disse kvinnene ble bortført. Så nærværende her.

Jeg må tilbake og gjenoppleve  noen av disse verkene. Og ikke minst; få med meg lydverket Silence in Blue som glimret ved sitt fravær grunnet «vedlikehold». Installasjonen/lydverket «vekker fjerne, uklare minner om stille atmosfærer og en lengsel etter fred som er uoppnåelig». Videre, i følge programmet: «Lydbildet utforsker stillhet som en form for kommunikasjon og gulvet – dekket av tusenvis av blå perler – blir en fortellerarena der spiritualitet og håndverk kobles sammen».

Sterk søknad!