Ti timer yoga daglig! I tre uker!

Som ved et herrens mirakel står jeg der, på hendene altså, opp ned for første gang i mitt liv. Min lifesaver av en lærer, Liz, holder et fast grep rundt hoftene mine, og Linda, en annen godt voksen elev, har gitt meg skikkelig motstand på fraspark-benet. Resten av klassen kommer med oppmuntrende tilrop;

You can do it! Go girl! There’s no stopping you now!

Det er ikke til å tro, jeg har aldri gjort noe lignende i mitt liv, jeg satt fast i fødselskanalen 24 timer før de dro meg ut med tang, så jeg er liksom ikke så begeistret for det der med hodestups action. Men de er så overbevisende, mine 19 medelever . Og teknikken yogalærer Liz gir oss er så grunnleggende funksjonell at jeg faktisk klarer å løfte det andre benet opp i været etter å ha svingt det første høyt opp. Riktignok etter å strammet core muskulaturen som om det gjaldt livet. Det gjør jo det.

Jeg krysser av tredje dagen på 200 hours yoga teacher training kurs fordelt på 20 hawaiidager.

OG selv om jeg sliter med 11 timers jetlag og knapt sover 4 timer hver natt, føler jeg en dyp glede over å være i denne gruppen, med skjønne, dedikerte mennesker. Vi ruller rundt på mattene våre, sjekker hva vi gjør, lærer å få andre til å gjøre det samme.

The space of Yoga

We are in the space of yoga, som lærer Molly uttrykker det. En spenstig surfergirl på 34 som underviser yoga med peace, love og energisk humor.

Hun snakker like mye med kroppen som med munnen, og det går fort innimellom de intrikate posisjonene hun byr på.

Kollega Liz, en voksen tobarnsmor med dyp interesse for indisk filosofi og den rette posisjoneringen av kroppen, utfyller sin yngre kollega med klok innsikt og omtenksom væremåte.

De vet så inderlig godt hva de gjør, disse damene, de vet hvordan man frembringer alt fra euforisk mestringsfølelse til ren bliss, det himmelske velvære du føler når du er kontakt med den dypeste delen av deg selv. Der gresset er grønnere, kroppen lettere og sjelen gladere.

Tight morgenrutine

Da er det ikke så nøye om du må stå opp i stummende mørke og pøsende regnvær, vente i dokø og knapt får tid til en kopp kaffe før du skal morgenchante på sanskrit, med Mollys ulelselige håndskrift som eneste guide.

Hele morgenøkta går som en drøm, bokstavelig talt, og når du er klar for lunch kl 12, tror du det er middag, så lenge har du vært oppe.

Og ettermiddagsøkten fra 2-6 pm går i ett når Molly og Liz får det som de vil. Men når noen av oss begynner å duppe, legger de turen ned til havet, en fem minutters tur unna.

Dette er livet !

15 minutter med sjøsprøyt, vaniljeis og espresso senere og vi er klare for enda mer yoga, fysiognomi-forklaringer og utprøving av hverandres lærerevner.

Dette er livet! Alt er bra inntil ettermiddagens høydepunkt står for tur. Vi deles i grupper og 19 delt på 3 er en til overs. Jeg står mer enn gjerne utenfor denne øvelsen og fllmer de andre. Men Liz lar meg ikke slippe så lett.

-Du vil prøve ikke sant?

Ja, jo, man må jo prøve. Selv om man vet at det der ALDRI går bra.

Jeg vet de sier at negative thinking gets you nowwhere, men med 19 cheerleadere i ryggen, blir det vanskelig å holde på den negative stemningen.

Så opp i været kom de, begge bena. Jeg var rett som en strek, ifølge observatører. Nedslaget kunne klart vært av det mykere slaget, men jeg landet med en utsøkt takknemlighet i hjertet.

Det kjennes bra å overvinne seg selv. Om det så skal ta 10 arbeidstimer om dagen.