Ta-på-kunst for taktilt utsultede

Hvor er Kaoset, spør Aftenpostens anmelder i sin anmeldelse av årets Høstutstilling. Hvor er Livet?

De har gått i dekning, naturligvis. Visste han ikke det?

Jeg synes det er fantastisk at den i det hele tatt ble noe av, men hvis Høstutstillingen skal vise bredden i norsk samtidskunst, har vi fått et usedvanlig høyt antall tekstilkunstnere i frontlinjen.

Isolert verden

Folk må gjerne få ta på bildene mine, utbrøt maleren Lars Elling etter sin vernissage på Galleri Brandstrup i forrige uke. I ren frustrasjon, går jeg utifra, over det isolerte kunstnerlivet i en covid-verden.

Men det er ikke så tilfredsstillende å ta på et oljemaleri, som for eksempel et vevet maleriteppe fra en fattig landsby, lubne filtfriser, eller tre gigafigurer i PVC, stoff og lær.

Mellom kunst og mote

Den utsøkt begavede motedesigneren Admir Batlak har lenge balansert mellom kunst og mote. Her tar han steget helt over med utstillingens mest interessante skulptur , som også har fått behørig plass i første etasjen. Og har mottatt Norske Kunstforeningers Debutantpris 2020.

I motsetning til noen overtydelige referanser til miljøkrisen (f.eks. stappet, gul søppelpose med ditto video) falt jeg for Vibeke Slyngstads romantiske og pastellfargede blomstereng. En befriende kontrast til de kubistiske, skjematiske, primærfargede verkene det er så mange av i denne strenge samlingen av samtidskunst.

Tann for kropp

Takke meg til Anna Ihles overdimensjonerte bittskinne i blått, som hun selv søker tilflukt i med jevne mellomrum under utstillingen. Et trist og tydelig bilde på en innadvendt verden, der navlebeskuelse er den nye normalen.

Selv den meste energiske aktivist kan bli nedslått av det store fotografiet av en demonstrasjon fra 70-tallet, der lesbisk økofeminimse lanseres som eneste mulige løsning. Går verden videre? Eller beveger den seg bare i sirkler?

Konseptuelt forvirret

Det tok i alle fall tid før jeg skjønte at den engelsktalende og nokså vintagepregede video-serien i første etasje, ikke hadde noe med Høstutstillingen å gjøre. Det var bare en slags bonus , noe Kunstnerforbundet holdt på med. Man kan bli konseptuelt forvirret av mindre.

Er det rart man ender opp som kunstpublikum statist i en spillefilm? Bare for å kunne snakke litt nonsens om kunsten på veggen, som ikke er der engang?  Eller  tulleskulpturen i hjørnet som hadde mer fortelling i seg enn noe i alle fall jeg opplevde på Høstutstillingen?

Eller vent! Untatt den beroligende meldingen som møter deg når du kommer opp trappen.

Everything will be ok. Gullbokstavene er støpt av smykker som flyktninger har solgt for å komme seg til en bedre verden. The Golden Wish heter Scwan Dier Qaradakis verk.

Neste gang skal jeg få med hele videoen som gir liv til disse nyaktuelle bokstavene, dette Håpet, denne Optimismen vi er helt avhengig av for å komme oss ut av Kaoset og inn i Livet.