Rullestenenes evige kraft

En sommervarm sandstrand et sted i verden er fint nok, men  ingenting overgår følelsen av å hvile kroppen mot et solvarmt svaberg.

Kanskje fordi det er så eksklusivt med godvær hit man må for å finne disse velmasserte avleiringene fra istiden? Som en slags prehistoriske hvaler – strandet for evig.

Det er bare å rigge seg til, la hele tilværelsen settes på pause.

Og hva kan gå galt, når man ligger der, et sted i evigheten, med svaberg i ryggen og solen i ansiktet?

Noen kan komme. Noen kommer til å komme, spør du Jon Fosse, noen som vil forbi. Fordi strandlinjen er fri i dette landet og den retten kan man bruke til å nærmest tråkke over intetanende, halvnakne kropper som ligger nedenfor sommerhuset sitt.

Noen som vil prate; det er tross alt ferie og intetsigende samtaler er  en del av utageringen.

Eller enda verre: skyene har hopet seg såpass mye opp at solglimtene minner mer om avvenningsterapi enn sommerlykke.

Toppen av Muncmuseet

Grunnen til disse sommerlige luksustankene i april, befinner seg i Munchmuseets niende etasje der utstillingen Corpus Infinitum ruller over veggene.  Hvert rom er utstyrt med et gigantisk filmlerrett , der naturfenomen som regn, ras og vulkanutbrudd utvikler seg i snilefart. Noe som gjør saccosekkene til helt nødvendige svaberg der man kan rigge seg til og filosofere over hvordan denne kroppen av en klode hadde vært uten menneskets inngripen med sitt evige vekstprinsipp – kapitalismens grunntanke og jordens undergang om vi ikke snur på det hele.

Kunstnerne Arjuna Neuman og Denise Ferreira de Silva har tatt utgangspunkt i de fire grunnelementene Ild, jord, luft og vann. Studiereisen går via alt fra mystiske tarot kort til vitenskapelige rapporter i arbeidsrom der man kan finlese bakgrunnstoffet som har inspirert denne monumentale utforskingen: Hva kunne skjedd om menneskene ikke hadde blandet seg opp i naturen; plyndret den , forurenset den, atomsprengt i den.

Kroppen overlever ikke Livet

Ganske deprimerende greier, hvis man ellers betrakter mennesket som naturens hersker. Men det har vi vel strengt tatt sluttet med? Nå som det snart er hundre år siden Martin Heidegger påpekte at Man is not the Lord of Beings, but the Shepherd of Being, henger vi i alle fall litt løsere i den modernistiske stroppen som krever stadig utvikling mot nye høyder. Verden er i ferd med å vise sitt stygge, forurensede ansikt for flere og flere.

Ikke rart den romantiske anti-fremskritts-tanken i Yellowstone har truffet bred blink i Vesten. En miljøforkjemper i særklasse, denne John Dutton. Alt som ikke tjener The Land, må dø – om det så skal bli ham selv. Og det er jo egentlig ikke så tragisk, når det faktisk er slik med oss mennesker at vi helt sikkert dør til slutt.

I motsetning til jorden, som vil snike seg rundt solen i mange evigheter ennå – uavhengig av dødt hav og en sandstorm av en klode.

Det er trøsten her jeg ligger på mitt imaginære svaberg i Munchmuseets toppetasje og betrakter menneskeskapte ødeleggelser i sakte film ;

Kroppen overlever ikke Livet, det er sant nok; men Jorden overlever helt sikkert Mennesket.