Men drømmene deres får du aldri

Vi har krøpet ut av den komfortable BMWen, vaklet langt og lenge over den knudrete sandstenen, ned en kløft og inn en ravine. Det er tidlig morgen på Malta. De dødes dag ligger foran oss. Og der står vi, fire middelaldende kvinner, foran grotten der vi nærmest skal fødes på ny, om jeg har forstått dette riktig.

-Lag en intensjon over alt du vil legge bak deg, sier våre reiseleder Amita, før hun bøyer hodet og entrer den romslige, men lavloftede grotten. Der skal vi sitte og meditere slik buddhistiske munker gjør det; ved å gjenta et langt sanskrit mantra 108 ganger. Hundreogåtte ganger! Det kjennes helt fint. Amita har kåll, hennes mala har 108 perler, så ingen behøver å lure på når denne bønnestunden er over.

Og dette er bare begynnelsen! En uke med daglige besøk i naturlige grotter og eldgamle tempelruiner fra Steinalderen ligger foran oss. Sånn på overflaten.

Kroppen som informant

I virkeligheten, eller hva skal jeg si, er dette en reise i fantasier og fornemmelser, som visstnok  blir særlig aktivert på denne golde, gyldne øya. På Malta ligger noen av verdens eldste tempelruiner og ingen av dem er tilfeldig konstruert, hverken i beliggenhet eller utforming.

Her er det rom for så mange fantastiske tolkninger , at jeg må begrense meg til å anbefale Graham Hancocks Netflix serie Ancient Apocalypse, der en astroarkeolog forklarer templenes beliggenhet i forhold til Stjernen Sirius. Hancock har et grandiost poeng med sine åtte episoder lange serie jeg ikke skal røpe her.

For litt av poenget nå er jo selve tilstedeværelsen. Og selv om tankene raser og fantasien blomstrer, er kroppen min mest troverdige informant  i dette landskapet.

Dessuten liker jeg veldig godt  følelsen av å hente opp en kroppslig fornemmelse av fortiden. Altså det avtrykket våre forfedre har satt i hver eneste celle i kroppen. Noen kaller det minner fra tidligere liv, jeg tenker det er fysiske minner , lagret i vårt DNA, som kan væres under særlig sensitive omstendigheter. Det er her de 108 mantraene kommer inn i bildet. Man går inn i en meditativ tilstand der tanker og følelser mister sin forstyrrende kraft.

Drømmedama

Og uansett årsak ; noen av disse gamle ruinene virker inn på meg. Akkurat som på et norsk svaberg om sommeren, (ref forsidebildet)vet kroppen min nøyaktig hvor den kan sette seg for å samkjøres med denne urgamle mamma-energien. Her kan jeg bli for alltid. Smelte sammen med sol og sjø og stein.

Og jeg er ikke alene. Drømmedamen, en av de mest forunderlige skulpturer som er funnet i templer på denne øya, tyder på at dette var et sted for lang hvile. Før hun ble gravet ut, i 1902, lå denne damen utstilt mellom de gigangtiske stenblokkene i Hypogeum, som en liten, fet bjørn. I stabilt sideleie med armen som hodepute, i ført foldeskjørt! Helt klart sovende, altså.

Gudene vet hvor gjerne jeg skulle vært en bjørn som kunne sove bort alle vintermånedene,  men hva fikk denne eldgamle kulturen til å sette så pris på drømmelivet at de lavet skulpturer av sovende kvinner?

Nye dimensjoner

Det har selvfølgelig ingen funnet sikre svar på. Men det åpner opp for undring, denne deilige følelsen vi surfet på gjennom hele barndommen, og som i voksenlivet altfor ofte avløses av fordommer, stivsinn, eller gud forby: kjedsomhet.

Men etter en tempeltur til Malta med Amita, som kan kunsten å skape sakrale stemninger ut av  6000 år gamle steinhauger, er jeg nå klar for  min fremtidige Intensjon. Som vi selvfølgelig satte oss i det vi forlot grotten på den skjebnetunge Dødsdagen.

Slikt må man holde for seg selv, om magien skal ivaretas, men jeg kan røpe at Drømmelivet mitt har antatt nye Dimensjoner. Uten Foldeskjørt.

Dette innlegget er tidligere publisert i obm.no