Kunsten er bare en unnskyldning, ifølge Jeff Koons.

Det kjennes lett surrealistisk å observere Jeff Koons, et selvgestaltet kunstverk, der han poserer i designer-dress foran sin famøse porselensstatue av Michael Jackson og Bubbles på Astrup Fearnley museet.

Hyper sivilisert

Begge de to verdensberømte mennene har gjort heroiske forsøk på å heve menneskets såkalt dyriske natur til eteriske høyder. Jackson ved å oppheve en sjimpanse til sin beste venn; Koons ved å gjengi sitt sexliv med pornostjernen Cicciliona i en uskyldig marsinpankake-variant verdig Marie Antionette.

Slik altså jeg ser det. Og det er det avgjørende moment, i følge Jeff Koons, som lar det være opptil tilskueren å fullføre sine arbeider. Slik det passer dem.

Alle kikker

Blir jeg for eksempel stående litt for lenge og betrakte de hyperestetiske samleiefotografiene, (som befinner seg bak et hvitt forheng om foreldre skulle ønske å holde sine mindreårige på avstand) er jeg automatisk definert som den kikkeren pornoindustrien er helt avhengig av.

-Det er alltid tilskuerens observasjon som avslutter et kunstverk. Og den ultimate finishen for meg som kunstner, er at de forlater verket med glede. Jeg forsøker å stimulere folk med optimisme, sier Koons med dette evig barnlige uttrykket sitt.

Få har som denne mannen demokratisert kunsten, tatt massenes kitschy estetikk og gjengitt den i ny, konseptuell og hyperintelektuell innpakning du må ha lest franske samtidsfilosofer for å forstå.

Slik er han beundret og respektert av såvel folk flest som museumsdirektører. Jeff Koons kan i aller høyeste grad oppfattes på flere nivåer.

Stoler på seg selv

Like fullt: kunsten har gitt ham en ekte følelse av seg selv, ikke minst da han skjønte at kunststudiet kunne knytte ham sømløst til alle andre disipliner av interesse; samfunnsfag, filosofi, andre estetiske fag.

-Jeg dro innover, sier han om begynnelsen av sine kunststudier.

Der ble han til han hadde lært å stole på seg selv og enda litt til. Så han kunne komme ut og akseptere alle andre.

Man kunne kanskje tro at en mann som har behov for å gjengi seg selv og sin kone midt i seksualakten kunne ha noe nevrotisk over seg, men ingenting kunne vært fjernere fra denne mannen, som er like overraskende bløtt i water som de basketballene som flyter i et glassmonter like ved.

Handler om aksept

-Alle mine arbeid handler om aksept, alle har et metafysiske nivå, et aspekt av refleksjon, slik at tilskueren har noe å spille videre på.

Og  akkurat denne dialogen er essensen av hva Koons vil formidle med sin kunst. Han føler et større og større ansvar for å dele sine ideer, det er en personlig kommunikasjon med kontinuitet, som han kaller det. Og med langtrekkende konsekvenser.

-Kunst er for meg bare en unnskyldning for å komme i kontakt med dialogen om stadig å bli til; muligheten vi alle har til kontakt med vårt universelle potensiale, sier Koons med denne gløden i øynene som bidrar til den profetlignenede statusen han har opparbeidet seg som samtidskunstner.

-Folk ser på mine  bilder og blir begeistret over å oppdage sitt eget potensiale! Den eneste muligheten vi har for å transcendere, er ved å finne noe større utenfor oss selv!

Michael = Maria?

Du kan i alle fall være sikker på at det sirkulerer lag på lag av symbolikk utenfor Koons’ tilsynelatende enkle objekter. Ta for eksempel hans Michael Jackson figur.

Den representerer, ifølge kunsteren selv,  en spirituell autoritet med sine mange pyramideformer og alluderer blant annet til Michelangelos La Pieta, der Maria Magdalena holder den døde Jesus i sine armer.

Intet mindre.