Kubisten som kom inn i Rammen

Hva har Ballett, Kubisme og Relativitetsteorien til felles? Blant andre Thorvald Hellesen, omtalt som Norges første kubistiske maler. For over 100 år siden ble han jaget ut av landet som en kunstner » uten Gnist av Talent». Nå gjør han solid comeback med en bred mønstring på Nasjonalmuseet.

For Hellesen var nemlig etablert i Paris før kritikerslakten han ble utsatt for med sin storslåtte Oslo-utstilling i 1919.  Fra 1911 bodde han midt i Verdens Veikryss, som Paris ble kalt på den tiden. En fantastisk skole i modernistisk maleri, skulle man tro, ettersom Kubismen ble introdusert der, og snart vakte almen forargelse  på Høstsalongen i 1911.

Men selv åtte år senere var ikke sambygdingene i Oslo klar for Hellesen, som lot broren fly med reklamebannere for utstillingen på Oslos Tivoli (der Espresso House i Klingenberggaten ligger nå). En utstilling der man forgjeves speider etter en smule talent, skrev blant annet datidens rådende kunstanmelder Jappe Nielsen.

Detroniser perspektivet

Så vår egen Verdensmann og Avantgarde kunstner dro altså  tilbake til Paris; ble litt filmstjerne, litt proffbokser og ikke minst: smart giftet til både penger og status. Dermed ble han introdusert til de store gutta; sammen med blant andre Fernand Léger og Man Ray utforsket han skamløst denne kantete, maleriske tradisjonen som ble verdensberømt med Braque og Picasso.

Albert Einstein, og hans oppdagelse av relativitetsteorien, denne underlige korrelasjonen mellom tid og rom, simultanhendelsen av  fortid, nåtid og fremtid, var en av de intellektuelle som antageligvis inspirerte Kubistene til å skape i primære, geometriske former. Det har i alle fall inspirert mange kunsthistorikere, som jo lettere kan forene strømningene i tiden, enn dem som står midt oppi dem. Picasso, for eksempel, nektet gjerne for å være inspirert av noe som helst, hvis han hadde en dårlig dag.

Men i følge de førstnevnte, handlet det for datidens intellektuelle, om å se det som ikke var synlig; Anskue tingenes egentlige tilstand; se dem fra mange vinkler. På en gang. Med andre ord; detronisere perspektivet, som hadde vært rådende i malerkunsten til da.

Picasso & Einstein

Sjelden har kunst og vitenskap vært mer samkjørte enn i denne modernistiske begynnelsen av det forrige århundre. Kunsten hadde sin Picasso, vitenskapen sin Einstein. Begge utforsket det  materielle og maskinelle; hvordan er denne verden egentlig skrudd sammen?

Einstein tok for seg universet , så til de grader at hans flerdimensjonale teorier fortsatt holder mål, de bare utvides og spesifiseres i det uendelige.

Picasso tok for seg menneskekroppen, denne maskinen vi alle er utstyrt med, og som ballettdansere har bedre kontroll på enn de fleste. Og i motsetning til andre eminente idrettsfolk, er de opptatt av menneskekroppens matematikk og geometri, som de inkorporerer og opphøyer til stor kunst.

Hold Kvadratet! roper stadig min ballettpedagog Ludmila, på søndagstimen hun holder for aldrende ballerinaer. Og da mener hun firkanten mellom skuldre og hofter, hvorfra det ene benet kan sparkes rett ut og lage en trekant, eller begge armene kan gå over hodet og skape en sirkel rundt en sirkel. Bevegelig geometri der, altså.

Hellesens Blå Trikk

Ikke rart kubistene var opptatt av dansere; Picasso, selvfølgelig, men også vår mann Hellesen, som selv var en habil tangodanser og dessuten tilknyttet et eget dansekompani, som plakatmaler. Noen av de mest markante bildene i Nasjonalmuseets utstilling, viser nettopp denne bevegelige geometrien i kledt «fargeorgier som er slængt hen i veggene» for å sitere Aftenpostens anmelder fra 1917.

Takket være velvillige utlånere og kurator Steinar Gjessing, som sørget for at Nasjonalgalleriet kjøpte inn noen verk på 70-tallet, kan man nå berike seg på ikke bare Hellesens, men også Kubismens utvikling fra sal til sal. Først de mer collage-pregede arbeidene, så de maskinelle og de mer krystallinske formene. Til slutt blir vi kjent med Hellesens dekorative kunst; fra dekor av Sjøfartsbygningen til tekstiltrykk og plakater. Hellesen var, som de andre kubistene, opptatt av å estetisere hverdagen.

Og den som ikke tar hele veien til Nasjonalgalleriet, kan daglig glede seg over Hellesens fargesans i de blå bytrikkene. Det er Hellesens blå tone.

Saken er tidligere publisert i obm.no