Klappe en krokodille? Eller shopping med to alfahanner?
Power shopping i et afrikansk marked med to alfahanner fra henholdsvis den nordlige og sørlige halvkule, føles litt som et mislykket bankran. Først veldig spennende, så bare mislykket.
Bare en mann på slep når man shopper i en hvilken som helst europeisk storby, kan være påkjenning nok. Men jeg burde ikke klage. Jeg, the boss lady from norway, blir dullet og skjemt bort av både Johan og Abdou. De blir til og med frivillig med på shopping i markedet i Serekunda. Jeg burde være takknemlig.
Vel framme ved den kaotiske markedsplassen slår Abdou armene ut og spør på sitt myndige vis; hva vil du ha?!
Ehh, jeg tenkte bare jeg skulle titte litt først? Jeg vet jo ikke hva de har her. Jeg kunne tenke meg å prøve litt og kanskje ta noen bilder? Kanskje finne noen julepresanger?
–Du kan jo ikke bare titte og prøve uten å kjøpe, folk er fattige her, du må kjøpe hvis du stopper opp og kikker, sier Abdou. Som om jeg skulle være bare litt tilbakestående.
Han kan ikke begripe hvorfor jeg ikke kan forstå at den fine drakten jeg så på en serveringsdame i et eksklusivt hotell, antageligvis er sydd. Her kjøper man stoffer og får ting sydd, nemlig.
-Bare kom, nå går vi, jeg vet hva du vil ha, sier Johan. Jeg ser det med en gang. Kom!
Og Johan har god smak, han, dessuten kjenner han meg og vet hva jeg liker, så, okei da, vi dykker inn i det trange markedsmylderet, raser gjennom overfylte markedsboder, Abdou først for liksom å sjekke at kysten er klar, Johan etter med spaningsblikket på full alert, og jeg bak med en uklar følelse av å være på feil sted. Fargerik batikk, mahogniskupturer i tre og polyestertyll med innvevde sølvstriper, har aldri vært min greie, så hva er det jeg håper å finne?
Den der ene, umiskjennelige tingen jeg ikke visste jeg ville ha, før jeg så den akkurat her, innerst i en mørk bod i Serekunda, denne støvete, halvstore byen i Gambia, en liten stripe av et land som sniker seg som et langt arr inn i Senegal.
Men sånt tar tid, jeg må sette på radaren, komme i det rette skatteshoppinghjørnet og så rusle på måfå uten mål og mening, bare ta inn den myldrende stemningen.
Denne målrettede, mannlige måten blir helt feil. Den kjente antropologen Helen Fisher, ville forklart det med mannens jegerinstinkt, versus kvinnens sankerinstinkt. Det siste handler mer om å lete rundt.
-Ikke tenk på det, sier Johan. Stol på meg, her er det ingenting du liker. La oss dra til Krokodillefarmen.
Så gjør vi det. Og det er først når jeg føler en påtagelig lettelse ved å tråkke rundt blant et titalls frittgående (!) krokodiller (de lurer liksom overalt!) at jeg innser hvilken ekstremt stressende situasjon jeg har vært utsatt for.
Min afrikanske leksjon her?
Gå alltid alene på shopping, selv i ukjente omgivelser. Parker mennene i betryggende nærhet med en kopp te og en vannpipe, om mulig. Og la det stå til. Om innkjøpet ser forskrekkelig ut når du kommer hjem, har du i alle fall bidratt til at noen spiser godt den dagen.