«Jeg kjenner magen vri seg i medlidenhet»
Det lille avlukket med dameskjørt på døren kan romme uventede hemmeligheter som får det gammeldagse dohjertet til å blekne.
Jeg er på kafe og har akkurat avsluttet et toalettbesøk. Med nyvaskede hender griper jeg impulsivt den lille lappen som henger midt i glaningen på veien ut. Do-graffitti på mini-lapp? Det må sjekkes!
Vi er på Frogner. Selvfølgelig. Hvor ellers ville noen av hensyn til kunsten på veggene skrive dograffitti på en lapp og henge den på døren?
Hun har mye på hjertet, graffitti skribleren, ja, for jeg er sikker på at det er en kvinne som har skrevet den bittelille lappen med det lange budskapet, den lange bønnen egentlig.
Midt på kan jeg lese : «Gud, du som er barmhjertig, god og alt er mulig for. Helbred magen min!(….) Vær så snill! Tilgi meg for det som ikke er helt bra».
Hun har skrevet langt ut på siden av lappen, der det er nesten umulig å lese. Sånt pirrer jo nysgjerrigheten.
Men først og fremst får jeg lyst til å finne henne, trøste henne, be henne gå til legen, kanskje spise en stor porsjon havregrøt, ikke gå på en beige ton i ton kafe som heter LETT og spise salat. Eller kanskje hun ikke spiser noe i det hele tatt; bare drikker en kopp grønn te og håper på at sultkrampene skal gi seg?
Stakkar liten. Jeg kjenner min egen mage vri seg , og alt jeg kan gjøre, er å få i meg noe å spise så fort som mulig, ellers får jeg virkelig vondt. Det er et problem jeg må leve med.
Min venninne ved kafebordet har akkurat sjekket blodsukkeret på den medbragte lille computeren, som er knyttet til en blodåre i magen hennes for å ha konstant sjekk på insulinnivået. Hun er sukkersyk. Vi har alle vårt.
Men hverken hun eller jeg er alene! Vi har noen som trøster oss , som hjelper oss når det røyner på, når vi ikke vet vår arme råd. Denne stakkars graffitti-jenta sitter alene på do og ber til Gud! Hun skriver til og med!
Jeg unnskylder meg og går tilbake, henter ned den lille lappen igjen og tar et bilde.
Nå som jeg kan forstørre bildet på mobilen, blir det lettere for meg å lese hele lappen, også det som står langs sidene.
Og der – renner liksom medlidenheten av meg. Langs kanten kan jeg nå lese: «Takk for gode dager. Med raushet og forståelse. JEHOVA sannhetens ånd, i Jesu navn, AMEN.»
For ikke så lenge siden satte Jehovas Vitner foten i døren, hvis du prøvde å lukke den når du forsto at det var uvelkomne frelsere på hjemmebesøk. Nå massekommuniserer de ved å henge opp en kryptisk liten lapp på kafedoen. Snikjehovafisering! Spør du meg.
Som sitter igjen med en følelse av å være snytt. Av en slags pågående tigger som later som hun er halt for å vekke min medlidenhet.
For når jeg tenker meg riktig godt om, og minnes mine egne dypeste fortvilelser, så ber man ikke til høyere makter på en liten lapp alle andre kan lese når det virkelig røyner på. Man kryper sammen i fosterstilling og folder hendene i avmakt.