Jærens tussejente på Oslo-besøk

Haugtussa entrer scenen på Nationaltheatret med ansiktet i en grimase og armene løftet som en marionette. Som om hun er prisgitt kreftene som haler og drar i henne, gjør henne rar og  lite elskverdig.  Rundt henne er det måneblekt – til og med de norske festdraktene er fargeløse.

Så kastes vi inn i et bukkeritt av en fortelling – med bryllup som bakteppe og en gammel mor som medspiller. Referansene til Peer Gynt er klokkeklare og slik løftes Arne Garborgs vakre, naturlyriske dikt opp i en ny dimensjon for meg.

Et drømmespill

Der Peer Gynt er den klassiske, maskuline helten som reiser ut, møter sine prøvelser og returnerer til sin ventende kvinne, gjør Haugtussa den feminine, indre reisen. Et traumatisk kjærlighetssvik driver den synske jenta langt inn på Skyggesiden av seg selv, der hun , via indre prøvelser og pinsler lærer å stole på sine egne instinkter. Slik kommer hun styrket tilbake.

Haugtussa er først og fremst et drømmespill, og dermed så inderlig egnet for teater. Og det er en persefonisk fornøyelse å følge den uskyldige pikens reise via Helvete og tilbake. Den døde søsteren, Lisabet, som er høyst levende i mezzosopranen Adrian Angelicos skikkelse, synger sine Grieg lieder så vakkert at vi løftes opp i de himmelske sfærer. Med sine kullsvarte øyne og likskjorte av en kjole skjønner vi jo at hun egentlig er død, og ifølge min litterært bevandrede venninne er hun også gitt flere replikker enn dem hun egentlig har i diktet. Slik oppstår dramatikk – mere dialog, mindre monolog.

Deilig nypuritansk

Men aller mest bevegelse. Og lite slår den klossete parringsdansen som utgjør stykkets viktigste vendepunkt: den komiske, skjøre. farlige scenen der de elskende deiser rundt to kroppsstore mopper som fungerer som høyballer ved denne anledningen. Det ender uunngåelig opp i en erotisk scene med klaskende grøt og uskyldshvit melk som går til spille. Ja, nettopp.

Jeg vet ikke om det skyldtes innføringen av intimitetskoordinator, eller generell nypuritanisme, men jeg må jo si at kroppsfarget undertøy og mangelen på dinglende kjønnsorganer når man ellers sitter på orkester fjerde rad, kjentes som en lettelse. Desto mer oppmerksomhet til poesien i dette vakre, sårbare og skjebnesvangre møtet mellom Veslemøy og Jon.

Komisk tragedie

Hvordan skulle hun kunne vite at han bare forførte henne uten hensikt, som det het i gamle dager? Og at han rett etterpå skulle gifte seg med en annen?

Det komiske høydepunkt (som gjør at vi holder ut tristessen) kommer i stykkets mest tragiske øyeblikk , der det gamle ekteparet kommer for å formidle sladderen om bryllupet til den svikefulle elskeren. Den gamle kona mimer mannen sin med et kakafonisk skvalder som viser det groteske og latterlige ved ethvert sladder.

Veslemøy forbanner den svikefulle elskeren og havner rett i helvete, der Fanden sjøl venter med sine fristelser. Han kan hjelpe henne og sørge for at hevnen blir søt og effektiv; drive den nygifte «megga» fra gård og grunn og viske ut sviket, slik at Veslemøy kan leve lykkelig med sin elskede.

Finne seg sjøl

Men Veslemøy river seg løs og søker sin lindring i den sykliske naturen. Hun kan hvile i det sort-hvite skyggelandet, fordi hun har troen og håpet om at alt en gang skal våkne til nytt liv. Da kan hun møte seg selv i ny og rendyrket utgave.

– Og i di sorg, deg sjøl du fant, som søsteren synger til slutt.

Kanskje er det denne smertelige veien fra det rare og misforståtte til selverkjennelse og selvstendighet som treffer så sterkt i en tid der alt handler om å uttrykke seg selv nok?

Eller er det bare den perfekte kombinasjonen av magiske teaterscener, himmelsk musikk og historiefortellende kostymer som gir oss den katharsis det greske teatret var ment å gi?

Uansett: Hurra for Nationaltheatret som nå gjør reprise på denne Heddaprisvinnende oppsetningen fra 2025.