donkey-hydra-island-greece
Hjertesaker

Hva ville Leonard Cohen sagt?

Nedlessede esler stamper forbi med tunge sementsekker. Bare de kan komme opp og inn de bilfrie smugene på Hydra. Det bygges alltid en mur på denne bratte, bilfrie øya. Og David Gilmour, Pink Floyds frontfigur og skaperen av The Wall, har feriehus bak en av dem.

Akkurat nå sitter Gilmour ved sidebordet og spiser sin omelett. Den geniale musikeren som noen vil påstå bidro til å rive ned Berlin-muren.

-Smaker den godt, spør jeg, som ikke oppfatter hvem den aldrende mannen med stråhatt er, før min venninne kommer ilende med Starstruck stavet over hele ansiktet. Men diskresjon overfor kjendiser er codex på Hydra, så det blir ingen selfie her.

cat-hydra-bodil-fuhr
Jeg nøyer meg med et kattebilde.

Uansett kjennes det bra å sitte i solen på dette lille fristedet for kunstnere og greske millionærer, selv om nordavinden river med seg tragiske  påminnelser om det som skjer i Ukraina.

Dette er tross alt melankolikeren Leonard Cohens øy. Han som synger så tungt om menneskenes mørke sider at hans You want it darker  toner ut TV-serien Exit. Han med First we take Manhattan, then we take Berlin – og lenger ut i sangen;  I am guided by the beauty of our weapons.

Det er poetisk presist for den destruksjonen vi nå må holde ut; før maktkampene er utspilt, Ukraina ligger i ruiner og murer bygges opp igjen.

Ukraina brister
Ukraina brister.

Men for nå er den russiske bjørnen løs, og den viser ingen nåde. Diplomatene snakker og snakker mens bombene faller og sivile blør, kjemper eller flykter fra stakkars, ressursrike Ukraina, med sine fruktbare åkre, lukrative gassledninger og utsikt mot havet.

Det gjør vondt bare å tenke på det.

Så jeg flykter opp i høyden. Bort fra myten om Leonard Cohen og minnet om David Gilmours geni under stråhatten. Opp til toppen av fjellet Eros, Hydras høyeste punkt. Et kjærlig sted, kunne man tenke seg

Etter halvannen times svett oppstigning, stirrer jeg et annet ikon inn i hvitøyet.  I den lille kirken til Profitis Ilias klosteret.

icon-hydra-greece
Ikoner av et annet slag.

Jeg er ikke så sterk i Troen, men jeg setter min lit til Håpet og går ut i borggården for å meditere over disse to forstadiene til Kjærligheten.

En mann setter seg ved siden av meg, en velstående Athener etter gullklokken og stylingen forøvrig å dømme. Han trekker en liten høyttaler opp fra sekken og nå bølger  gregoriansk korsang klokkeklart mot klostermurene.

Men Iannis som han heter , er ikke stemt for andakt. Ikke flørt, heller, bare så det er sagt.

make-love-not-war-graffitti-hydra
På min vei til Eros.

Han vil snakke om Putin. En patriot, sier Iannis, altså en bra mann,  i hans øyne. Og så, fortsatt med gregoriansk klangbunn, legger Iannis ut sine synspunkter : på Natos lokking med medlemskap, Nobels fredspris som aldri skulle gått til russiske opposisjonelle, Ukrainas nazisympatier under krigen og de 8 millioner russere som ofret livet for Europas frihet.

Og nå skal de altså trues av det samme Europa? spør Iannis og slår av munkekoret . Bare stillheten drar oss langsomt tilbake til den fredsommelige kirkegården.

Vi er på hellig grunn og jeg orker ikke diskutere. Bare noterer meg at en velstående Athener, som ikke er tvangspålagt russisk propaganda, kan ha et slikt standpunkt.

kaktus-blomstring-hydra
Selv kaktuser kan blomstre.

På en absurd måte gir det meg håp. Om at det går an å komme frem til en diplomatisk løsning, før katastrofen eskalerer til dommedagsnivå. Fordi denne fritenkende grekeren baner vei ut av den svart/hvite polariseringen; øst mot vest, fattig mot rik, propaganda versus kunnskap.

Fordi, slik Leonard Cohen ville sagt det; det er mange veier til Frihet, enten man er en Bird on a wire, en Drunk in a midnight choir eller en tapper President i en bunker.

 

Innlegget er tidligere publisert i nettpubliseringen Oslo Business Memo.

2 kommentarer

Legg inn en kommentar