Hvor i hule heiteste er nøklene mine!
De er i alle fall ikke i lommen, det er helt sikkert. Der har jeg lett fire ganger nå.
Jeg har også snudd den store bagen på hodet. Brukt lommelykt over og under begge forseter på bilen. Kikket rundt parkeringsplassen i tilfelle de har falt ut der.
Føler meg ganske dårlig, jeg er i ferd med å bli syk, jeg trenger ikke denne leteaksjonen nå, men jeg må kjøre tilbake til min venninne for å sjekke om nøklene har falt ut et sted der.
Vi leter alle tenkelige steder
Venninnen er ikke hjemme lenger, men det er søsteren og niesen. De er englesøte, blir med meg og leter på alle tenkelige steder, spør de riktige spørsmålene, tar den ekstra sjekken, i tilfelle jeg har oversett noe. Men, nei.
Jeg er helt satt ut. Vel har jeg hundrevis av ganger lett og ikke funnet nøklene med en gang. Men de har jo alltid dukket opp! Og medført en særskilt bølge av frisk hverdagslettelse. Der var de!
Denne type leteaksjon har jeg ikke opplevd siden jeg for 30 år siden ringte Brannvesenet, fordi jeg etter en frisk spurt fra Kobberhaughytta oppdaget at nøklene var borte. Det var bare ett sett lommer i skidrakten, så saken var klar; nøklene var gjenglemt, jeg var gjennomsvett og utetemperaturen var minus tyve.
Brannvesenet forsto alvoret i situasjonen, de sto klar med kranbil og politi da jeg etter råkjøring i kald bil fra Frognerseteren ankom Bjerregaardsgate. For heldigvis var verandadøren åpen, slik at brannmannen kunne heises opp og låse opp innenfra , mens politimannen og jeg ventet utenfor.
Bare hyggelig, frøken!
Litt identifisering og bekreftelse på at rett kvinne var på rett sted, så kunne politi og brannmenn gå smilende ut av døren. Penger? Nei, nei. Bare hyggelig, frøken!
Først når hele øvrigheta var ute av døren og jeg vrengte av meg skidressen, hørte jeg den merkelige lyden av tekstilinnpakket metall mot tregulv.
Nøklene! De hadde sklidd opp i kravelinningen da jeg tok av meg overdelen på Skistua. Og blitt der. I kravelinningen, altså.
Jeg forteller historien til søsteren og niesen. Syns jeg må underholde dem der de rundt midnatt er ute og leter etter mine nøkler.
Du har dem ikke i jakken nå, da, spør søsteren, uten snev av spøk i stemmen.
Nei, denne jakken har jo ingen hette, smiler jeg. Og klemmer litt rundt kragen, for sikkerhets skyld. Ingen nøkler.
Jeg ringer politiet
Nederlaget er et faktum, jeg ringer Brannvesenet. Som gjerne skulle hjulpet meg, men de driver ikke med sånt på direkten lenger. Jeg må ringe Politiet først, og der henviser de bare til en låsesmed, om verandadøren er aldri så mye åpen. Jeg kan få nummeret med en gang, hvis jeg vil, de er gode på pris.
Sukk. Jeg ringer låsesemeden, jeg vil hjem, det nærmer seg midnatt og det er to dører som skal åpnes før min egen. Min kjære nabo står standby i pysjen og låser oss inn. Smeden og jeg.
Han kommer fort og gjør en rask og god jobb. Han kan jo ikke noe for at jeg har låst med spesiallås, som er umulig å dirke opp. Hele låsen må borres ut og erstattes av en ny. Det siste skal vise seg å ta meget lang tid.
Men hvem bryr seg? Jeg er hjemme og kan stupe i seng. Men først må jeg smse min venninne og si at alt er greit.
Så hvor la jeg telefonen?
Jeg sjekker lommene. Ikke der. Nå griper panikken meg, jeg kjenner langs hele linningen, i ren desperasjon.
Og der er de. Nøklene, altså. Mobiltelefonen lå på kjøkkenbenken.
2 kommentarer
Olebror
Haha – av og til er det som om «noen» (kanskje maskinisten) vil spille oss ett puss!
Godt skrevet – igjen!
Bodil Fuhr
Tusen takk, Olebror! Maskinisten, du. Snedig:)