God jul og Hei i himmelen, bestefar!
Du må finne Jesus i ditt hjerte, sa min skjønne tante Margaret. da jeg som liten spurte henne om hvor i all verden Gud befant seg. Hun var prestefrue og personlig kristen, naturligvis, i motsetning til min far, Erling.
… for Jesus døde for våre synder , føyde hun til. Akkurat da jeg hadde tenkt at han skulle jeg nok finne. Men jeg ble så overveldet av urettferdigheten i at selveste Guds sønn skulle lide så fryktelig for de slemme menneskene. At jeg gav opp å finne denne Jesus.
På en måte. Men siden har jeg hørt veldig gode historier. Historier som har vært begravet, fordi kirken var redd vi mennesker skulle klare oss helt uten den mektige, middelalderlige institusjonen. Hvis vi virkelig skjønte at Jesus, eller gudegnisten, som gnostikerne kaller det, finnes i hjertet på oss alle.
Vakreste krybben
Det var nesten som faren min skulle sagt det selv, ettersom han mente at Gud kunne man finne overalt, man behøvde ikke gå i kirken på søndag. Stakkars mann, han gjorde opprør mot sin egen, kristne oppdragelse, synd, død, oppstandelse, frelse, alt det der. Men var jo ikke rustet for å gjøre rede for detaljene. Sånn verbalt for et nysgjerrig barn
Men da jeg mange år senere selv fikk en datter, og plutselig fikk veldig lyst på en skikkelig julekrybbe, laget han den fineste julekrybben jeg vet om. Den som lyser opp dette bildet.
Taket på stallen er spikket av lerketre, stenene som holder det oppe, har han hugget selv og stjernen som lyser, har han sveiset. To isoporhøyder med hull til julestjerner, er lagt inn for å skape landskap rundt de vakre figurene han kjøpte i en katolske bokhandel.
Fineste bestefar
Så der har den stått, på skjenken hver eneste jul i tredve år og gitt bud om Gudesønnen som skal komme. Men særlig de siste ni årene, etter at du døde. pappa Erling, har den stått der til minne om din kjærlige omsorg, som ikke alltid kom til sin rett. Det vet vi jo, du og jeg.
Men Bettina, min skjønne datter, vet ikke det. For henne var du, Bestefar, den fineste mannen i verden, fordi det var akkurat det du ble sammen med henne.
Og ja, jeg vet at det med gjenoppstandelsen var noe av det du strevet mest med å akseptere, som den hyperrasjonelle ingeniøren du var. Men kanskje vi ikke skulle tatt det så bokstavelig? For nå har du på en måte gjenoppstått, takket være ditt elskede barnebarn, som har gitt sin førstefødte sønn ditt navn.
Navnedagen blir ikke før til sommeren, men nå ligger han der, lille Erling, i sin lyse vugge. Og speiler det nyfødte barnet i krybben med en glans det tar evigheter å fatte.
Vi sang det jo. Hvert år av full hals; Slekt skal følge slekters gang. Gjennom de fagre riker på jorden. Oss er en evig frelser født.