Etter toppen er alt nedtur

Du vet den følelsen? Når du har stilet, strevet og gledet deg mot et mål du endelig har nådd?

Og så bare sitter du der på toppen – uten andre følelser enn tomhet. Og en uendelig tretthet, naturligvis.

Var dette alt?

Neida. Det er nå det virkelig gjelder. Å tromme opp alt det man måtte ha av tålmodighet, utholdenhet, ja, nettopp ; evnen til å holde ut –  helt ut til den ytterste kanten.

For nå går det nedover. Riktignok enklere enn å klatre opp, det går fortere og fortere, men det er ingen fordel, for plutselig er du der – på bar bakke.  Ground Zero, tilbake til Null, eller Start, om du vil.

Nå begynner  noe å skje, noe helt nytt. Du legger bare ikke merke til det ennå.

Men ganske så langsomt oppdager du en annen. En mer erfaren og forhåpentligvis bedre utgave av deg selv. Nå kan du galoppere avsted som en glad hest; du er blitt salet av og kan bare nyte hvor lett og lystig alt er .

Med nye øyne

Kanskje får du et nytt syn på naturen? På trærne som samler seg i klynger eller det ene som rager alene på en fjellknaus? På menneskene, som kanskje skinner med et nytt lys; eller tynges av en skjult tristesse? På hele Skapelsen, som ligger i mørket, mens vi samles rundt et stort bål. Der vi kan hive alt vi ikke trenger lenger, og synge mens vi gjør det. «Livet er ikke det verste man har, men om litt er kaffen klar» som Povl Dissing sang på Reiseradioen i gamle dager. Den gang optimismen var barsk og forventningene behersket.

Nå har liksom alt rent over. Vi har fått så mye at det er vanskelig å lengte etter mer. Hva skulle det være? Vi har jo alt, vi som har levd en stund (igjen, denne bloggen er forbeholdt mine norske lesere). Og nybegynnerne i dette Livet? De får alt de ønsker seg før klokken har slått elleve.

Hvem er jeg når?

De har det så lett at de må gjøre det tungt for seg. Mens vi voksne nøyer oss med kalde dusjer , asketiske dietter og anstrengende toppturer for å gjenopprette dopamin-balansen, tar de unge det et skritt lenger (som vanlig). De problematiserer helt ned til suicidale dybder det som før var helt alminnelig vanskelig. Hvem er jeg egentlig? Hva vil det si å være Kvinne? eller Mann? Hvorfor er det så vanskelig å snakke i en forsamling ? Eller til og med holde tale for dem jeg faktisk kjenner?

Det er ikke lett, jeg vet det. Undersøkelser viser at folk flest er mer redde for å holde tale, enn Døden ! Det sier litt om at de fleste av våre problemer er oppkonstruerte (med mindre du er lut fattig, alvorlig syk eller i dyp sorg) For vi trenger problemer! De er jo med på å skyggelegge livet – gi det dybde og mening. Så vi plukker våre problemer der de dukker opp – gjerne fra et sted nede i underbevissthetens dyp.

Frem og tilbake og frem igjen

Jeg vil bare helst at mine problemer skal være interessante!

Og fortrinnsvis by på en belønning når de er vel overstått.

Og da er jeg tilbake ved foten av fjellet. Det samme fjellet.

Ja, faktisk, det er interessant nok for meg. Det var så mye jeg ikke fikk med meg sist, jeg hadde jo mer enn nok med å komme meg opp! Holde ut meg selv…

Jeg er en annen nå, mer erfaren. En som sikkert vil oppdage noe nytt underveis.  Eller lenge etter nedkomsten.

Det er belønning nok for meg.

Denne artikkelen er tidligere publisert i Fretta.no