
Endelig fri ! Fra Fortidens slaveri
Det er Palmesøndag. Jeg står med en skinnlappet koffert i hånden og lurer på om jeg skal kvitte meg med den.
Den har en fremtredende plass blant de 56 kartongene og 9 sorte plastposene som er stuvet inn i den 14 kubikkmeter store loftsboden. Hver millimeter er utnyttet opp til taket, og bortsett fra julepynten, aner jeg ikke hva som er hva og hvor . Jeg har loftsvegring, nemlig. Og hit går jeg bare – med følge – når julepynten skal hentes.
Men nå skal de hales frem i halvmørket, disse bildene, bøkene, klærne, lekene og alle de andre sakene jeg ikke har klart å kvitte meg med siden 80-tallet.
Tenk deg: En ny begynnelse!
Jeg vet ikke hva som akkurat nå har gitt meg mot og krefter til denne fryktinngytende prosessen, men jeg tror det var tanken på en ny begynnelse etter at en jødisk venn fortalte om deres feiring av Paschua – The Passover . De feirer at det jødiske folket ble fri fra egypternes slaveri, og takket være den midlertidige uttørkingen av Dødehavet, kunne hele folket marsjere videre til The Promised Land.
Det er en metafor jeg kan like. Derfor nøler jeg der jeg står med den lappede kofferten i hendene. Den minner meg nemlig om det nærmeste jeg selv har kommet Havet, Døden og Frelsen; en båtulykke for 23 år siden.
Jeg sneiset påhengsmotoren før jeg svimte av
Jollen jeg kjørte i ble meiet ned på tvers av en cabincruiser. Jeg falt ut og sneiset påhengsmotoren før jeg svimte inn i la-la-land der alle tanker går langsomt og alt kjennes uendelig behagelig. Og ja, det var veldig lyst og definitivt et blivende sted.
Hadde det ikke vært for datteren min, som satt igjen i båten. Så jeg ristet den deilige drømmen av meg, tok svømmetak på svømmetak med armer og oppskåret ben og ble heist ombord i den kvestede båten, der alle trodde jeg hadde druknet. Jeg hadde jo ikke svømmevest engang.
Men bortsett fra alt saltvannet, lå nevnte koffert uskadet under ripen. Den har fulgt meg siden. I loftsboden, altså.
Jeg legger den til side og går over til hyggelige minner om mitt elskede barn; Dåpskjolen med perler, ballerinadrakten som fikk henne til å slutte med smukken, de to sekkene med kosedyr og dukkene, som er mer eller mindre maltraktert av kjærlighet.
Alt får bli, unntatt kosedyrene
Og alle de fantastiske tegningene, mange av dem rammet inn.

Alt får bli, unntatt kosedyrene, avtaler vi over telefonen, min datter er ikke den sentimentale sorten. Dessuten var det bare ett kosedyr for henne; Babyløven, og den bor fortsatt på kontoret hos meg.
Jeg er hakket mer sentimental, dessuten har jeg et særlig forhold til gardiner. De gir meg en følelse av beskyttelse og evig skjønnhet i en kaotisk verden. Så får det heller koste altfor mye penger.
En gardin mot verden
Min første hybelgardiner, dobbeltvevede silkefløyelsgardiner i mørkegrønn fløyel fulgte meg lenge. Denne gangen var det råsilkegardinene fra Bjerregaardsgate som røk.

Men valmuegardinene fra Casinetto, med matchende sengetrekk og puter i satinbomull, får bli. Som en hommage til den morfinavhengige og underkjente forfatteren Ragnhild Jølsen, som gjorde et uutslettelig inntrykk på meg som 17-åring. Den første, famlende starten på voksenlivet.
Minnene er sortert og slanket
Nå er det på’n igjen. Minnene er gjennomvasket og jeg er 32 kartonger lettere. Klar for en ny vår!
Og kofferten? Den får seile sin egen sjø. Er den riktig heldig, får den ny bagasje fra en som orker å bære den hele veien til innsjekkingsskranken.

4 kommentarer
Helga Juliana Vilhelmsdottir
Ohh du skriver så mye fint lever meg jo helt inn i din verden og hjelpe meg alt du har opplevd.
Gleder meg og høre mer 🙂
Bodil Fuhr
Tusen takk, kjære Helga! Og hold deg fast! her er det back stories i massevis 🙂
Jon Magne Lund
Strålende! God påske, Bodil!
Jon M
Bodil Fuhr
Tusen takk, Jon M ! og fortsatt fin påske til deg og dine 🙂