En kilde til eventyrlig liv

Folk fyller vannflasker og tar med hjem fra Chalice Wells i Glastonbury. Den utømmelige kilden klukker stillferdig gjennom det som engang skal ha vært Avalon – hjemsted til trollmannen Merlin, Alven Morgaine og gode, gamle Kong Arthur.

Bare syv dråper av det rustrøde vannet skal visstnok sikre deg styrke og langt liv. Jeg tar en solid slurk og regner med at i alle fall jernnivået får en boost.  Jeg vet ikke om det er  vannet eller stemningen, men Tidens Tann tar liksom en tyggepause i The Chalice Garden – og kilden har boblet opp siden tidenes morgen. Vannet holder alltid 11 grader celsius og kilden går aldri tom, uansett hvor lite nedbør naturen ellers måtte by på.

Kilden til evig liv

Ganske magisk i seg selv, men når man føyer til alle mytene som springer ut i denne hagen og dens omgivelser i Glastonbury, kan man bare sette seg ned og kjenne etter. Alle med litt sans for ridderromaner og sagnene omkring Kong Arthur og hans riddere, kan rigge seg til ved selve kilden, altså Chalice Wells og forestille seg at grandonkelen til Jesus, Josef av Arimatea , skyller Gralen med Jesu blod og svette her. Derfor er vannet farget rødt for alltid, sies det. En god dose jernspon bidrar selvfølgelig også, men det er jo ikke denslags naturvitenskapelig fakta som lar tankene galoppere avsted som riddere pa jakt etter den forjettede Gralen.

Ridderne red i samlet flokk mot Jerusalem for å forsvare kristendommen, men også for å finne Gralen – selve kilden til evig liv. Nå sies Gralen  å være begravet her  i Glastonbury – under the Tor – tårnet som rager over en bløtkake av et landskap – engang omringet av en innsjø og senteret av Avalon – Merling og Morgaines mytiske kongerike. Mytisk fordi det ikke er stålsikre, historiske rapporter om denne trollmannen Merlin som var rådgiver for barnekongen Arthur. Men få konger har oppnådd samme berømmelse som den godeste Kong Arthur og hans skjønne Guinevere – så edel, så vakker og så elsket av både Kongen og hans ridder, Sir Lancelot.

Gral og tornekrans

Den romantiske kjærligheten ble oppfunnet med ridderromanene, og den skulle for alltid være ufyllbyrdet. Så Guinevuire ble hos sin konge og de har også sin gravplass her i Glastonburys klosterruiner. Og kanskje var det egentlig ridder Lancelot som brakte Gralen tilbake til Glastonbury  – dette beviset på den eneste erobringen som kanskje kan konkurrerer med kjærligheten – selveste udødeligheten.

Sånt kan man i alle fall forestille seg der man sitter i Chalice Wells garden,  en hage så stivpyntet med blomster at den berømte hagtornen – som visstnok er en avlegger av tornekransen rundt Jesu hode ved korsfestelsen – virker litt stusselig. Men den blomstrer to ganger i året, og tar man en av disse blomstene i en krukke vann – ispedd syv dråper vann fra Chalice wells – vil man langsomt men sikkert heles for sine sår og kjenne energien vende tilbake, sies det.

Hotell med spøkelser

Om man ikke bare stiller seg midt mellom de to hellige barlind trærne nederst i hagen – der selve inngangen til det mytiske Avalon sies å ha vært. Det kan kjennes som en extravenøs inhalering av kraftige vitaminer på en fantastisk dag som denne.

Og sånn er det overalt i denne fortryllende småbyen; historien ligger som et magisk teppe over alt fra det gamle Tårnet til Klosterruinene og denne Hagen. Selv hotellet vi bor på er fra 1400-tallet og regnes som en av byens historiske severdigheter. Men av hensyn til nattesøvnen sjekker vi ikke ut hverken historien eller mytene rundt dette gamle vertshuset. Det får holde med nabobråk fra puben og tjærelukt fra bindingsverket, om vi ikke skulle holdes våkne av spøkelser også.

Innlegget er tidligere publisert i fretta.no