Ekte fjellfolk og gode naboer

Jeg vet ikke om det skyldes den friske luften, de rosa fjellene eller ganske enkelt det faktum at min venninne er både vakker og sjarmerende. Og spansktalende da.

Men helt siden nevnte venninne flyttet inn i sitt nykjøpte minihus i en liten husklynge på toppen av en åskam langt ute i det spanske ødelandet, har naboene vært på døren. Med selvplukket villasparges, hjemmebakte mandelkaker og bugner med småkvist som gir lettere fart i den helt nødvendige ovnsvarmen nå som det er vinter.

Buena Gente

Litt drevet av nysgjerrighet, tenker jeg, men først og fremst styrt av et urgammelt instinkt om å være der for hverandre, fordi det er nødvendig i en tøff hverdag. Omtrent alle som bor i denne husklyngen har vokst opp her. Den gang tettstedet rommet bakeri, skole, kirke, bar og en liten landhandel. Nå jobber de fleste i Malaga, en times kjøretur unna og alle kollektive tiltak er nedlagt.

Men det vennlige naboskapet har overlevd. For dem som har en rimelig grad av fjellvett, skal det vise seg. Jeg får godkjentstempelet etter en strabasiøs, men vidunderlig fjelltur guidet av stedets storkar. Det faktum at jeg gledet meg vilt over det eventyrlige landskapet, de uforstyrrelige fjellgeitene  og mandelblomstene som så vidt stakk snuten frem, kvalifiserte meg som Buena Gente, altså bra folk.

Magisk landskap

Her til fjells fokuserer man ikke på vonde ben, stupbratte, steinete stier eller det faktum at «rundturen» inn i fjellheimen er langt lengre enn forventet.

Man må stå i det , smile som om alt er i orden og gå på. Samtidig som man viser stor begeistring for landskapet – selve grunnpilaren i dette samfunnet, der oliven- og mandeltrær for bare en generasjon siden var selve livsgrunnlaget. Men like viktig; man tar hensyn til hverandre og viser respekt. En tidligere nabo ble mottatt like godt som min venninne, men etterhvert begynte hun å snakke stygt om både den ene og den andre. Dermed ble det slutt på både mandelkake- og asparges-visitter, knapt nok et kort Buenos Dias under tilfeldige møter. Altså slett ikke noe hyggelig å bo på et bittelite sted.

Nabo på avveie

Langt mer utrivelig ble det for nordmannen som bor alene langt oppi gaten. Eller gjør han det? De små vinduene i det engang vakre, hvite murhuseet er spikret igjen med plater på innsiden. Bakdøren kan muligens være i bruk, men inngangspartiet er fullt av søppel, og selv på utsiden av det lille murgjerdet står en musespist sofa lent opp mot en skitten bil med knuste ruter der villkattene søker ly for regnet.

Naboene tolererer ham, fordi de mener han er psykisk syk. De har også tilbudt ham både mat, ryddehjelp og medisiner, men han vil bare være alene. Kanskje særlig etter at han fikk seg en på tygga etter å ha flørtet med en gift dame.

Englevakt

Fjellreglene bør med andre ord overholdes. Men du verden så mye man får til gjengjeld. Jeg tar meg i å misunne min venninne. Tenk å ha et sånt naboskap i en verden der ensomhet er et økende problem. Gode relasjoner er jo livsnødvendig for et godt liv.

Men så kommer jeg på mine egne naboer. Det er mange av dem i blokka der jeg bor og hjertet synger ikke nettopp i takt med alle sammen. Men hva gjør vel det; når en av dem gir meg nøkkelen til sin leilighet, så jeg kan bruke hennes bad fritt under oppussing av mitt eget.

Når en annen kommer på døren med hjemmelagede stoffengler som en aldri så liten velsignelse. Og en tredje gir meg klippekort på sin muskelsterke mann om jeg skulle trenge til bærehjelp.
Det er dårlig med frisk fjelluft og vill asparges her nedi Oslo-gryta. Men vi har jo utsikt til både Holmenkollen og Ekebergåsen. Og skulle man plutselig kjenne på den isolasjonsglade, norske følelsen, er det lov  å være helt alene flere dager i strekk uten at noen vurderer din psykiske helse.