Dødsens lykkelig? Eller bare sånn passe?
Jeg er ett av verdens lykkeligste mennesker. Det er fastslått i World Happiness Report 2017, så da stemmer det vel.
Jeg kan likevel ikke fri meg fra den snikende følelsen av et ;Hvorfor i all verden ?
Vi har jevnt over god levestandard, javisst, men sist jeg hørte om en lignende undersøkelse rangerte Bhutan øverst på listen. Der er levestandarden hverken høy eller jevnt fordelt.
Husk på Døden
Grunnen til at bhutanerne er så lykkelige er visstnok at de tenker på Døden minst 5 ganger om dagen. Så lenge de husker på at de faktisk skal dø, blir livet straks mer dyrebart. Memento Mori, som det heter på latin, er et gammelt romersk tricks. Og der i gården var de jo så gode på å leve livet at de nesten døde av det.
Det er jo logisk at når man lever hver dag som om den var den siste , får den en egen glans. Omtrent som når du har bodd i utlandet et år og plutselig må hjem. De siste ukene fremstår alt i et vemodig vakkert lys.
Det er to former for lykke
Men det finnes heldigvis mindre mindre dramatiske veier til lykken; en slags konstruktiv utgave av det redselsfulle ordtaket Hver gledesstund på denne jord, betales skal med smerte. Og den matcher den norske folkesjelen ganske bra
Det er nemlig to former for lykke; den ene er den arbeidssomme, og den andre den nytelsesorienterte. Og de trenger hverandre. Velger du bare den ene, vil den andre før eller siden gjøre deg ulykkelig.
Det lærte jeg for noen år siden da jeg var på kurs i positiv psykologi hos Mind AS som journalist i Aftenposten.
Vi kjenner alle til den raske tilfredshetslykken, den såkalt hedoniske lykken. En etterlengtet sjokolade, en ny bluse, et glass vin – det er mange veier dit. Den raske lykken handler først og fremst om minst mulig smerte og ubehag, mest mulig velvære og innfrielse av kortsiktige mål. Jatakk. Kan vi ikke bare stoppe der?
Arbeid kan gjøre deg lykkelig
Nei, nei. Noen har det til og med sånn at den arbeidsomme engasjementslykken, den såkalt eudaimoniske lykken, er enklere å forholde seg til. Den handler om selvrealisering, læring og utvikling, og den medfører en følelse av interesse og engasjement. Her er belønningen å være i prosessen — noe som krever disiplin, struktur og hardt arbeid.
Og det er her det norske kommer inn, tenker jeg. Vi har jo måtehold og arbeidssomhet gravert inn i ryggmargen et sted.
Men både den arbeidsnarkomane og den nytelsessyke, har noe å lære av hverandre. Akkurat som den glade livsnyteren har godt av litt disiplin, har den arbeidsnarkomane, selvoppofrende typen godt av å la humla suse. Bare for moro skyld.
For hverken den korte eller den lange lykkeveien er nok til å holde deg glad i lengden. Lykkereisen må kjøre i sikksakk mellom engasjement og tilfredshet.
Alle topper har en bunn
- Du kan ikke befinne deg på en konstant topp – du må ned for å komme opp igjen. Det er her vekselbruket kommer inn, sier Winje.
Først hardt arbeid, så belønning, altså. Akkurat slik den norske barnelærdommen vil ha det til.
Kanskje vi er verdens lykkeligste, likevel. På den godvonde måten.
2 kommentarer
Janne Kindberg
Gode minder fra Robert McKey seminar i LA.
Bodil Fuhr
Perfekt blanding av arbeid og moro, Janne! Så glad du overbeviste meg 🙂