Det tok tiår for Anna-Eva Bergman å finne sitt sakrale uttrykk, men for publikum tar det bare et øyeblikk å puste inn åndfullheten som skinner i hennes bilder. Den marmorhvite sukkerbiten på toppen av Nasjonalmuseet er virkelig full av sukker denne sommeren. En perfekt balansert kontrast befinner seg på hver side av det harmoniske trappeløpet : Mark Rothko (1903 – 1970) som grunnet sin jødiske bakgrunn måtte flykte til USA og Anna-Eva Bergman (1909 – 1987) som skilte seg fra sin tyske mann og dro hjem til Norge da krigen nærmet seg. Sjelero Begge to har et tydelig, monumentalt billedsprog så overdøvende i sin enkelhet at sjelen umiddelbart faller til…

Mark Rothko – også kalt the Rembrandt of Modernism – var ikke så nøye på det formelle. Hans fremste anliggende var å finne et uttrykk som kunne romme og kanskje lindre den smerten og meningsløsheten som preget menneskelivet i etterkrigstiden. Mye tyder på at han lyktes med det. Men hva er det med disse lodne firkantene som rører oss? Er det ren kjemi? Et spørsmål om hvordan en farge reagerer mot en annen farge? Er det hjertespråket som utløses når det menneskelige øyet møter store fargeflater uten et gitt sentrum? Eller er det simpelthen en sjelelig resonans som utløses av det fargevibratoriske samspillet? Ja, hva tenker du, spør kurator Øystein…

En sommervarm sandstrand et sted i verden er fint nok, men  ingenting overgår følelsen av å hvile kroppen mot et solvarmt svaberg. Kanskje fordi det er så eksklusivt med godvær hit man må for å finne disse velmasserte avleiringene fra istiden? Som en slags prehistoriske hvaler – strandet for evig. Det er bare å rigge seg til, la hele tilværelsen settes på pause. Og hva kan gå galt, når man ligger der, et sted i evigheten, med svaberg i ryggen og solen i ansiktet? Noen kan komme. Noen kommer til å komme, spør du Jon Fosse, noen som vil forbi. Fordi strandlinjen er fri i dette landet og den retten…

Hva er egentlig vitsen med å bli gammel? Når alt handler om å holde seg ung? Svaret får du delvis ved Nationaltheatrets oppsetning av Jordbærstedet – der en blind bauta av en skuespiller møter sin egen sårbarhet på åh så mange måter. Spørsmålet er om Sverre Anker Ousdal faktisk spiller en rolle, eller om han bare befinner seg på scenen, med dette nydelige nærværet sitt. For selv om SAO som person formodentlige skiller seg sterkt fra den kalde, rasjonelle professor  Isak Borg, blir vi alle konfrontert med våre tidlige valg når tiårene hoper seg tilstrekkelig opp. Jordbærstedet handler om en mann så bundet av rasjonalitet og gammeldags mannsrolle at han…

Jeg har lest Nils Are Øklands En smak av Kosmos – en slags katekisme i Kunsten å verdsette Livets goder med en sanselig tilstedeværelse av tilnærmet religiøs karakter. Noe som naturligvis er de færreste forunt. Det fine for alle oss andre  – som bare koser oss med  vinglass etter vinglass, uten å tenke særlig dypt over hvordan det smaker og dufter og hvorfor akkurat det – er at vi inviteres inn i dette fintfølende universet, der vi serveres rikelig med historiske fakta, filosofiske sitater og poetiske vendinger. Sensuell andakt Kapittelet om Luktesansen, for eksempel, er en nytelse for alle oss hverdagshedonister. I tillegg lærer vi om for meg ukjente begreper…

Hva har Ballett, Kubisme og Relativitetsteorien til felles? Blant andre Thorvald Hellesen, omtalt som Norges første kubistiske maler. For over 100 år siden ble han jaget ut av landet som en kunstner » uten Gnist av Talent». Nå gjør han solid comeback med en bred mønstring på Nasjonalmuseet. For Hellesen var nemlig etablert i Paris før kritikerslakten han ble utsatt for med sin storslåtte Oslo-utstilling i 1919.  Fra 1911 bodde han midt i Verdens Veikryss, som Paris ble kalt på den tiden. En fantastisk skole i modernistisk maleri, skulle man tro, ettersom Kubismen ble introdusert der, og snart vakte almen forargelse  på Høstsalongen i 1911. Men selv åtte år senere…

Arkitekturen, det ypperste av den, er vårt utendørsmøte med alle kunstens regler. Mange kunstnere har da også malt, filmet og fotografert arkitektur for å minne oss om det evig skjønne i monumentale bygg. Men få har vært så tidlig ute og så innflytelsesrike som Giovanni Battista Piranesi (1720-1778). Også kalt en arkitekt på papiret. Samt modernismens far. Helt naturlig derfor, at det nye, sammensatte, Nasjonalmuseet åpner sin første temporære utstilling, Piranesi og det Moderne, i landskapet mellom arkitektur og kunst. Piranesis subjektive bymodeller og marerittaktige fengselsscener inspirerte alt fra en kubistisk Picasso til en trappefiksert Eisenstein. En liten oppfriskning; spiren til den såkalte Moderniteten oppsto allerede på 1600-tallet. Tenkere som…

Det er storartet, det nye Nasjonalmuseet. Massivt, gedigent, rett og slett overdimensjonert.  Hvorfor føles det da så lunt? Så behagelig hjemmekos, at man liksom kjenner seg omfavnet av de grå skiferveggene, får lyst til å slenge seg ned i de myke sitteplassene og bare hvile øyet? Mye av grunnen ligger i en lidenskapelig arkitekt, med en helt sjelden evne til å kombinere klassiske, greske prinsipper med spansk modernisme og en nærmest krigersk sans for detaljer. Grunnfjellet i dette horisontale universet på 55000 kvadratmeter dannes av tversoverskåret skifer fra Oppdal. Den er ru, den glitrer og den er god å ta på. Den såkalte materialiteten, altså materialenes struktur, er nøye gjennomtenkt…

Et bygg som er så stygt utenpå må nødvendigvis briljere på innsiden, tenkte jeg. En østeuropeisk grensestasjonen av en fasade må da være tilstrekkelig estetisk kontrast når vårt ekspresjonistiske geni skal  sjøsettes i nye omgivelser? Men allerede i den dødgrå lobbyen aner jeg at alt håp om et løfterikt og effektivt interiør er fåfengt. Bortsett fra kunsten, naturligvis, er det nye Munchmuseet en sammenhengende skuffelse av kommunegrå flater og forvirrende planløsninger. Alt er Liv Først etter tre rulletrapper; lange, blekgrå korridorer og en sort pil på sort vegg, får jeg belønning : Et magisk møte med Munch som mystiker og poet. I den midlertidige utstillingen Alt er Liv ligger den…