Du vet den følelsen? Når du har stilet, strevet og gledet deg mot et mål du endelig har nådd? Og så bare sitter du der på toppen – uten andre følelser enn tomhet. Og en uendelig tretthet, naturligvis. Var dette alt? Neida. Det er nå det virkelig gjelder. Å tromme opp alt det man måtte ha av tålmodighet, utholdenhet, ja, nettopp ; evnen til å holde ut –  helt ut til den ytterste kanten. For nå går det nedover. Riktignok enklere enn å klatre opp, det går fortere og fortere, men det er ingen fordel, for plutselig er du der – på bar bakke.  Ground Zero, tilbake til Null, eller…

Den fuktige tåken er den samme og den mektige trollhatten av et fjell ruver som før. Men stiene mellom ruinene er beskyttet av plastmatter og hvert skritt vi tar er overvåket av vakter. De skal  sikre at turistene beveger seg fra det ene majestetiske utkikkspunktet til det andre, uten for lange opphold. Sist jeg besøkte Machu Picchu for over 40 år siden, veivet jeg rundt på lykke og fromme i tre dager – omtrent like omtåket i hodet som toppen av det ikoniske fjellet. Man er det i 20-årene, hjernen har jo så mange oppgaver i tillegg til bare å være. Denne gangen er jeg vel forspent; ikke bare med…

Folk fyller vannflasker og tar med hjem fra Chalice Wells i Glastonbury. Den utømmelige kilden klukker stillferdig gjennom det som engang skal ha vært Avalon – hjemsted til trollmannen Merlin, Alven Morgaine og gode, gamle Kong Arthur. Bare syv dråper av det rustrøde vannet skal visstnok sikre deg styrke og langt liv. Jeg tar en solid slurk og regner med at i alle fall jernnivået får en boost.  Jeg vet ikke om det er  vannet eller stemningen, men Tidens Tann tar liksom en tyggepause i The Chalice Garden – og kilden har boblet opp siden tidenes morgen. Vannet holder alltid 11 grader celsius og kilden går aldri tom, uansett hvor…

Vi har krøpet ut av den komfortable BMWen, vaklet langt og lenge over den knudrete sandstenen, ned en kløft og inn en ravine. Det er tidlig morgen på Malta. De dødes dag ligger foran oss. Og der står vi, fire middelaldende kvinner, foran grotten der vi nærmest skal fødes på ny, om jeg har forstått dette riktig. -Lag en intensjon over alt du vil legge bak deg, sier våre reiseleder Amita, før hun bøyer hodet og entrer den romslige, men lavloftede grotten. Der skal vi sitte og meditere slik buddhistiske munker gjør det; ved å gjenta et langt sanskrit mantra 108 ganger. Hundreogåtte ganger! Det kjennes helt fint. Amita har…

De sorte skinnstolene er møkkete. Sikkert populære blant hjemløse som finner noen timers hvile på den forlatte flyplassen. Jeg legger føttene oppå Vuittonbagen og lener meg bakover med håp om litt hvile før innsjekkingen starter 4.20. Ana, serbisk tannlegestudent og mitt eneste medmenneske på denne forlatte lufthavnen, lover å passe på. Gjennom glassdøren foran oss skimter jeg utkanten av Beograd, en by jeg neppe kommer til å besøke med det første. Men i dag er denne byen redningen. Jeg har fløyet fra Paros til Aten. Fra Aten til Thessaloniki, fra Thessaloniki til Beograd og om bare fem timer, forhåpentligvis, fra Beograd til Oslo. Det føles som en mislykket tur til…

Det er ikke med fred i sinnet jeg betrakter altertavlen i den praktfulle katedralen i den franske middelalderbyen Carcassonne. De fabelaktige glassmaleriene under de himmelstormende gotiske bæresøylene kan ikke skygge for historien om de fromme Katharene som en gang myldret i området med sitt enkle budskap  om rent liv. Jeg skal gå i Katharenes fotspor en ukes tid. Men her er det korsfarernes seier over hedningene som hedres.Den katolske katedralen ble oppført etter at korsfarerne inntok denne uinntagelige byen ved å bryte æresordet. En unevnelig ting på 1200-tallet. Byen overlevde, men alle innbyggerne – barn og kvinner, gamle og unge ble jaget nakne ut av byen. I nabobyen Beziers ble…

Ikke akkurat Titanic, men imponerende nok, Stena Saga, der hun ruger langs bryggen på Vippetangen; klar for å romme alt fra flatfyll på trange firemannslugarer til kultiverte Skagenbesøkende med sjøutsikt fra kapteinslugaren. Fri for skam, snarere stolthet, nå som vi vet at cruiseskip bidrar til miljøvennlig svovelutslipp, entrer vi farkosten sammen med en horde mennesker vi sjelden ser maken til. Sett Sjøbein Her er damer med caps, boblejakke  og gigantiske liksomsafirer i ørene. De har pyntet seg akkurat nok til å stå i mot vinden som blåser på røykedekket, der de aller helst befinner seg. Mennene deres har allerede satt sjøbein, og det skal komme godt med, viser det seg,…

Andre er så heldige at de er gode venner med disse, slik at de kan komme på besøk og bli noen dager. I sitt eget hus, intet mindre, siden et av øyas fem hus var ledig denne uken. Men det hadde jo ikke vært noe moro, om det ikke hadde vært et stenkast til i alle fall tre av de andre husene på denne femte generasjons familieøya. Og det er her John Donne kommer inn i bildet med sitt berømte tekst som begynner slik : No man is an island. Den store engelske poeten påpekte på 1600-tallet det new agere etter fattig evne forsøker å formidle i dag; alle mennesker hører…

Det går an å ha det bra, selv om man har det dårlig, mener Yogi Suleman Alakin Malik. Den tidligere yrkessoldaten og fotballspilleren har kommet en lang vei. Fra å leve livet som forventet av en begavet sønn i en pakistansk innvandrerfamilie, har han over de siste ti årene utviklet seg til en yogi det står både respekt og kjærlighet av.  Når du ligger bakover etter en av hans intense yogatimer med dyp pust, tunge løft og stadig smidigere strekk, er det som om kroppen ligger igjen på matten, mens du reiser et annet sted. Litt som å fly Eller blir. Fordi Sulemans behagelige stemme, den har omtrent samme frekvensen…