Buddha bliss i Bangkok

Bangkok. Byen med så mange buddhaer at du ikke behøver være Buddhist for å kjenne den myke bølgen av indre ro.

Jeg hadde jo hørt om dem. The Grand Palace, The Resting Buddha, The Emerald Buddha. The Grand Palace. Men det går ikke an å forberede seg på denne massive skattekisten av bygninger over et område på 218.000 kvadratmeter. Det går ikke an å forestille seg gigantiske gullbygninger, glitrende edelstensornamenter, utskårne dragehoder, og fabelaktige mosaikker fra en kultur der skjønnhet betraktes som inkarnert kjærlighet til det guddommelige.

Sånn virker det i alle fall. Hvorfor skulle de ellers skape slike mengder med skjønnhet? Bruke timer på å kle seg til tempeldans, støpe en nesten 50 meter lang gullbuddha eller legger edle stener i hver krinkelkrok av en pagodeformet bygning?

Jeg spør meg selv der jeg svimer rundt i gull og glitter fra 1700-tallet bare timer etter at vi lander tidlig om morgenen i denne millionbyen.

For jeg vil ikke ha et prosaisk standardsvar, og selv om Sam – vår guide på denne turen i regi av The Royal Thai Embassey – er en sjarmerende og kunnskapsrik mann, kan ingen beskylde ham for å ha vinger.

Og akkurat nå vil jeg fly; inn og ut av gyldne skyer, inn til Tempelet med den bittelille grønne smaragdbuddhaen, der jeg kan ønske meg hva jeg vil og det vil gå i oppfyllelse; til Tempelet med den liggende buddhaen, som er så lang at strekningen fra hode til føtter opptar hele tempelet; og for ikke å snakke om; Tempelet med tidenes mest verdifulle buddhaer samlet og satt på edelstenspidestaller.

Fly, fly, lenge etter at den gigantiske jeten til Thai Airways har dumpet oss pent ned på bakken. Og vårt usedvanlig vennlige vertskap, ambassadør Jukr Boon-long og hans førstesekretær Ohm Cusripituck, har tatt  oss smilende i mot og skysset oss inn til et staselig hotell midt i businessdistriktet.

Vi, en gruppe journalister og bransjefolk skal få et særskilt innblikk i kunst, design og tekstilindustrien i dette smilende landet, som for bare 50 år siden var mest kjent for sin skinnende blanke, lett ujevne silke.  Nå er tanken å revitalisere, ikke bare de vakre råmaterialene, men også moderne design og tradisjonelt håndverk.

Dronning Sirikit, denne nærmest mytiske skikkelsen, har, til tross for sine 84 år , en stor innflytelse på arbeidet. Innenfor murene av The Grand Palace, som i virkeligheten er mange, mindre palasser samlet på et område, har hun etablert et eget tekstilmuseum. Der blir vi møtt av Dr. Anucha Thirakanont, som i samarbeid med Dronningen har gjenoppdaget kostymene til den rituelle Khon-dansen, der de fete brokadestoffene draperes og syes i en rituell påkledningsprosess som tar en times tid.

Ting tar tid i dette landet, og det kjennes utrolig riktig når man kipper av seg sandalene ved Wat Pho, palassområdets eldste tempel, der en 46 meter lang, gullbelagt hvilende buddha har ligget i over 200 år. Sånt gjør utålmodige meg helt rolig. Fred er altså med oss når vi går videre i dette gigantiske palassområdet og kan tråkke over den høye terskelen (holder onde ånder unna) til Bangkoks eldste universitet.

Det voktes av 416 mannshøye Buddhaer og avgir ytterligere en atmosfære av velfrisert ro. Nå er den til å ta og føle på.

Og vi lokkes videre, over neste terskel, av munkenes ettermiddagschanting. En slags godartet sirenesang som drar oss inn. Og der sitter de ; i universitetetsområdets lokale templer, omringet av en unison dur av urgamle stemmelyder, som underlig nok bærer oss opp på nye vinger; selv nå som jetlagen og et realt søvnbehov truer med å vippe oss av pinnen.

Akkurat her, ved Bangkoks eldste univeristet, underviser de fortsatt i den tradsjonelle, rituelle thaimassasjen, forteller guiden Sam, han bare må få sagt det.

Og ikke bare det, de tilbyr massasje også!

Hadde det ikke vært for at bilen nå står klar til å  haste oss videre, hadde vi vel lagt oss på massasjebenken, hele balletten. Men reisen er så vidt begynt og det er nok av tid til å la ønsker gå i oppfyllelse.