Bienes transformative summing

Omgitt av en hellig stensirkel med en edelsten i hånden og den rette innstillingen, kan mirakuløse krefter frakte deg tilbake til andre tider. Det vet alle som har sett den fantastiske Outlander-serien på Netflix. Og kjøretøyet? En intenst brummende sverm av bier.

Jeg elsker bier. Men hvorfor gjør jeg det? Hvorfor grøsset jeg over hele kroppen da Morgenbladet hadde en dramatisk forside om Bienes mystiske Død i 2008? Og hvorfor har så mange mennesker følt det som meg? Vi har markblomster i offentlige parker, Dronning Sonja har invitert bikuber inn i selveste Dronningparken, ja, selv jeg sørger for at balkongblomstene mine nå er bievennlige.

Ras tårer

Bier er ikke bare lubne, søte og arbeidsomme, de er i stand til å transformere blomsterstøv til gyllen honning. Ingen andre dyr er skapende individer på det nivået. Derfor har biene også fått en symbolsk betydning på øverste hylle. I det gamle Egypt kalles de for Solguden RAs tårer, de er altså primærguddommelige skapninger som kan brukes av mindre prominente gudinner i rituell sammenheng. Ja, for det er en dameting dette.

I følge AI – som ofte, men ikke nødvendigvis har rett –  finnes det ikke noen direkte fortellinger om bienes rituelle betydning i oldtidens Egypt. Men i Hellas (som jo ofte hentet inspirasjon fra Egypt) fantes de såkalte Melissaene, prestinner som inkarnerte bier under de hellige, Eleuseiske mysteriene. De nynnet og hummet og brukte spesielle instrumenter som skulle indusere transe og befordre sjelens mulighet for ny bevissthet. Og Melissa er det greske ordet for Bie.

Polyfonisk nynning

Men Hatshepsut, den eneste kvinnelige faraoen som har satt spor etter seg, satte biene høyt. Hun var ikke bare en dreven diplomat og handelskvinne, hun var særlig god på mytebygging – så hun fremstilte seg selv som Solens Datter for å holde presteskapet på sin side Og biene var som nevnt direkte biprodukter av Solen.

Corina Crysler, en astrolog og mystiker fra Canada, elsker bier. Hun ser etter dem hvor hun enn hun går i Luxors jungel av templer, eller kanskje særlig i Hathors og Isis templene i Aswan. Det var nemlig her hun innså at hun måtte bo i dette landet og gifte seg med Hakim Awyan, en wisdom carrier som også har innviet henne i nynningens mysterier – særlig når flere nynner sammen og går inn i melodien på forskjellige tidspunkt. Såkalt polyfoni.

Stemmeskrekk

Det er skremmende hvor redd man kan bli for sin egen stemme. Den spinkle rare lyden som skjelver og støter seg ut av strupen. Men sammen er vi sterke er sjelden mer bokstavelig enn når vi synger sammen. Du mister den kresne selvbevisstheten og går bokstavelig talt opp i en høyere enhet. Så Frigjørende!

Men at det kunne føre til en slags ut-av-kroppen-opplevelse hadde jeg ikke regnet med.

Før Corina, denne guiden i mystiske opplevelser, samlet vår lille gruppe av kvinner i et hjørnet av Hathor tempelet i Aswan – på en liten øy uten andre mennesker enn oss.

Nnnnnnnnnnnnnnnn – nynner Corina. Og selv om jeg har kommet over min stemmeangst, har ikke de andre det, så jeg må liksom holde igjen for ikke å ta helt over, det er jo ikke en konkurranse dette her.

Biebrumming

Men der kommer de andre stemmene smygende, det er rart med det, om man bare gjentar melodlinjen ofte nok, faller hemningene , du glemmer de andre, du glemmer hvor du er , bare hviler inn i stemmeklangen i dette helt spesielle hjørnet av et tempel.

Og så bare skjer det; luften trenger seg på – riktignok den pene veien – men stemmen min tar seg opp til enorme dimensjoner og nå høres den ut som en tibetansk munk i crescendofasen. En stemme så dyp og så mektig og så evigvarende – dette lydfenomenet går på tomgang – vil bare ut og ut og her er det ikke snakk om å slutte før det går over.

-Du lovet at dere ikke skulle bruke høyttaler, klaget Tempelvokteren til Hakim, som ventet utenfor det gigantiske tempelet mens denne bisvermingen av et lydbilde brummet.

Jeg skylder på biene og priser meg lykkelig for at jeg la igjen edelstenene hjemme.