Det tok tiår for Anna-Eva Bergman å finne sitt sakrale uttrykk, men for publikum tar det bare et øyeblikk å puste inn åndfullheten som skinner i hennes bilder. Den marmorhvite sukkerbiten på toppen av Nasjonalmuseet er virkelig full av sukker denne sommeren. En perfekt balansert kontrast befinner seg på hver side av det harmoniske trappeløpet : Mark Rothko (1903 – 1970) som grunnet sin jødiske bakgrunn måtte flykte til USA og Anna-Eva Bergman (1909 – 1987) som skilte seg fra sin tyske mann og dro hjem til Norge da krigen nærmet seg. Sjelero Begge to har et tydelig, monumentalt billedsprog så overdøvende i sin enkelhet at sjelen umiddelbart faller til…

Mark Rothko – også kalt the Rembrandt of Modernism – var ikke så nøye på det formelle. Hans fremste anliggende var å finne et uttrykk som kunne romme og kanskje lindre den smerten og meningsløsheten som preget menneskelivet i etterkrigstiden. Mye tyder på at han lyktes med det. Men hva er det med disse lodne firkantene som rører oss? Er det ren kjemi? Et spørsmål om hvordan en farge reagerer mot en annen farge? Er det hjertespråket som utløses når det menneskelige øyet møter store fargeflater uten et gitt sentrum? Eller er det simpelthen en sjelelig resonans som utløses av det fargevibratoriske samspillet? Ja, hva tenker du, spør kurator Øystein…

En sommervarm sandstrand et sted i verden er fint nok, men  ingenting overgår følelsen av å hvile kroppen mot et solvarmt svaberg. Kanskje fordi det er så eksklusivt med godvær hit man må for å finne disse velmasserte avleiringene fra istiden? Som en slags prehistoriske hvaler – strandet for evig. Det er bare å rigge seg til, la hele tilværelsen settes på pause. Og hva kan gå galt, når man ligger der, et sted i evigheten, med svaberg i ryggen og solen i ansiktet? Noen kan komme. Noen kommer til å komme, spør du Jon Fosse, noen som vil forbi. Fordi strandlinjen er fri i dette landet og den retten…