Min mor var en dame med faste ord og uttrykk for enhver anledning. Så når jeg klaget over at jeg kjedet meg, svarte hun alltid: intelligente mennesker kjeder seg aldri. Jeg visste jo ikke helt hva intelligent var, men det er det motsatte av å være dum, forklarte min mor. Og dum ville jeg garantert ikke være. Siden 3-4 års alderen har jeg altså sørget for å ikke kjede meg, det har på mange måter vært mantra for mitt liv. Til og med da sjefredaktøren i Aftenposten i forrige århundrede under ansettelses intervjuet spurte hvorfor jeg ville ble journalist, svarte jeg fordi det er en jobb som aldri vil kjede…

Tomme flasker fra Vinmonopolet knuser metallisk mot gjenbrukscontaineren rundt hjørnet. Den gamle Porschen over gaten buldrer seg i gang, som hevn over alle Teslaene som glir lydløst mot elparkeringen. Trygt i skyggen av gigantiske kastanjetrær og glade hvin fra de små menneskene som skal i barnehagen. Jeg er hjemme på Frogner. Og det er så deilig å våkne opp i egen seng; se opp mot anhengene på krystallkronen som vaier lett, nesten som blader i vinden. Det er kanskje bare naboens skritt, men jeg, som nettopp har kommet tilbake fra telting i Rondane, har fortsatt naturen i bakhodet. Nærmere bestemt Rondane nasjonalpark, som har sneket seg inn i alt fra…

Jeg har en nær venninne. En av de beste. Av og til tviler hun på seg selv, andre ganger kan hun rent ut mislike den hun er. Da, når hun har tråkket seg fast i sine egne tilkortkommenheter, minner jeg henne på hvem hun også kan være; hvem hun er er i det store og det hele. Så ler vi sammen og vet at i morgen kan alt føles mye bedre. Og heldigvis gjør hun meg samme tjenesten når jeg trenger den. Detransition, baby Men denne oppskriften hjelper ikke for alle. Jeg har lest Torrey Peters Detransition, Baby,  årets gjennomroste transroman, der hovedpersonen, som er født mann (altså menneske med…

Jeg sitter gjennomvåt på en gummimadrass og gruer meg til å møte knottskyen utenfor teltet. Men ut må jeg. Naturen kaller! Ja, nettopp. Jeg har vært der. Og gjort det. Passert 6 døgn i Femundmarka uten andre fasiliteter enn dem du kan bære på ryggen. Min natur, som liker bløte senger, varme måltider og ikke minst tørre føtter har gått i hardtkorn med Naturen selv, den som regner, blåser og gjerne skrur ned temperaturen når det faller den inn. Hvis du ikke har problemer, sørger du for å skape dem, pleide min salige far å påpeke da jeg var tenåring. Det hadde han nok rett i. Hvor kjedelig er vel…

Har du lagt merke til hvor glad man kan bli for en ny kjole? En bukett med blomster? Eller en vennlig gest fra en kjær? Og hvor fort denne gode følelsen går over? Med mindre man er trenet opp til takknemlighet, da. Denne velgjørende følelsen som er så viktig for både det fysiske og psykiske velværet, ifølge forskning. En positiv bieffekt som dessverre forsvant ut med det religiøse badevannet i form av bordbønn, morgenbønn og kveldsbønn. En amerikansk undersøkelse fra 2016 viser at takknemlighet er utrydningstruet av det forbrukervennlige jaget etter mer. Vi er blitt mer opptatt av det vi vil ha, enn det vi har. En solid oppskrift på…

Nå skal jeg utfordre meg selv. Noe så inn i granskauen. Fem netter i Femundmarka uten bad, toalett, kjøkken, for ikke å snakke om soverom. Her skal det ligges rett på bakken, som kan bli frysekald , selv sommerstid, har jeg hørt. Bade kan man gjøre i iskalde Femunden. Og sitt fornødne? Rett i bakken det også. Det nærmeste jeg kommer comfort på  denne turen befinner seg  i liggeunderlaget og soveposen. Jeg må i Sportsbutikken! Innerst i Villmarksavdelingen, der jeg aldri har satt mine ben. Datteren min er med som støttekontakt og kan berolige meg med at dette ikke blir dyrere enn noen netter på hotell. Men titusenvis av kroner…