Hjem

  • Lodne firkanter uten fasit

    Lodne firkanter uten fasit

    Mark Rothko – også kalt the Rembrandt of Modernism – var ikke så nøye på det formelle. Hans fremste anliggende var å finne et uttrykk som kunne romme og kanskje lindre den smerten og meningsløsheten som preget menneskelivet i etterkrigstiden. Mye tyder på at han lyktes med det. Men hva er det med disse lodne firkantene som rører oss? Er det ren kjemi? Et spørsmål om hvordan en farge reagerer mot en annen farge? Er det hjertespråket som utløses når det menneskelige øyet møter store fargeflater uten et gitt sentrum? Eller er det simpelthen en sjelelig resonans som utløses av det fargevibratoriske samspillet? Ja, hva tenker du, spør kurator Øystein Ustvedt, som den reneste Montessori-pedagog, enda han er Nasjonalmuseets ekspert på Modernismen i malerkunsten og veldig stolt over å kunne presentere denne sjeldent massive presentasjonen av amerikanske Mark Rothkos malerier på papir. Svaret er ditt Maleren selv mente nemlig at han visualiserte menneskelige følelser, altså de umiddelbare følelsene. «Jeg er ingen abstrakt kunstner. Jeg er ikke opptatt av forholdet mellom farge og form eller noe sånt. Jeg er bare opptatt av å uttrykke grunnleggende, menneskelige følelser: tragedie, ekstase, undergang …» Svaret er altså opp til den enkelte. Derfor omtaler Ustvedt heller Rothkos bilder som «gode konsentrasjonsobjekter», fordi de gir mye og nesten ingenting – på en gang. Og aller helst ville han hatt et eget kapell til hvert enkelt bilde – der man kunne sitte og samhandle med disse flatene som kommer smygende ut av et tilsynelatende intet. Rothkos Billedspråk Malerens ambisjon var altså å tale rett til sjelen, eller hjertet, om du vil. Bildet snakker sitt eget språk, mente han, og lar man bare hodet tie stille et øyeblikk, kan man høre det. Og snakke det. «Et bilde er en erfaring, Det handler om forholdet mellom bildet og betrakteren». Ikke rart Mark Rothko elsket å undervise barn – helst under 9-10-års-alderen, før hjernen begynner å tolke og forklare. Lærergjerningen bidro til hans vei mot dette særegne billedspråket som griper tak i deg uten en bestemt mening. Det eneste tenkelige billedspråket etter krigens grusomheter, mente Rothko, som kom fra en jødisk familie og hadde tragedien tett på livet. En malerisk relasjon Men hvor kommer dette lodne fra? Kanskje det begynte på papir , med det absorberende akvarellpapiret? Ikke så lett å si, men om det ferdige bildet handler om forholdet til betrakteren, så handlet tilblivelsen av bildet om Rothkos møte med det umiddelbare, hans utforsking av stoffligheten og reaksjonen fargene i mellom, i følge Ustvedt. Og det er vel den største og hyggeligste overraskelsen ved denne utstillingen, for meg, altså ; at Rothkos møte med papiret har så mye av denne stoffligheten som man vanligvis forbinder med hans oljemalerier på lerret. Olje på papir For malerier er det – oljemalerier til og med – på papir. De fleste av hans malerier på lerret er omtrent to ganger tre meter store og det siste ble solgt for 700 millioner kroner for tre år siden. Altså ikke noe man låner uten enorme omkostninger i forsikringspenger. Men den nåværende utstillingen er sensasjonell nok med sine 80 bilder utlånt fra familie, samlere og ikke minst National Gallery of Art i Washington DC. Og har du lyst til å sammenligne, så henger et maleri på lerret- hans verk no 8 i rom 75 sammen med de andre storhetene fra denne epoken. Anna-Eva Bergman, for eksempel, som kommer til å henge side om side med Rothko i Lyshallen fra og med 13 juni.   Saken er tidligere publisert i fretta.no


  • Rullestenenes evige kraft

    Rullestenenes evige kraft

    En sommervarm sandstrand et sted i verden er fint nok, men  ingenting overgår følelsen av å hvile kroppen mot et solvarmt svaberg. Kanskje fordi det er så eksklusivt med godvær hit man må for å finne disse velmasserte avleiringene fra istiden? Som en slags prehistoriske hvaler – strandet for evig. Det er bare å rigge seg til, la hele tilværelsen settes på pause. Og hva kan gå galt, når man ligger der, et sted i evigheten, med svaberg i ryggen og solen i ansiktet? Noen kan komme. Noen kommer til å komme, spør du Jon Fosse, noen som vil forbi. Fordi strandlinjen er fri i dette landet og den retten kan man bruke til å nærmest tråkke over intetanende, halvnakne kropper som ligger nedenfor sommerhuset sitt. Noen som vil prate; det er tross alt ferie og intetsigende samtaler er  en del av utageringen. Eller enda verre: skyene har hopet seg såpass mye opp at solglimtene minner mer om avvenningsterapi enn sommerlykke. Toppen av Muncmuseet Grunnen til disse sommerlige luksustankene i april, befinner seg i Munchmuseets niende etasje der utstillingen Corpus Infinitum ruller over veggene.  Hvert rom er utstyrt med et gigantisk filmlerrett , der naturfenomen som regn, ras og vulkanutbrudd utvikler seg i snilefart. Noe som gjør saccosekkene til helt nødvendige svaberg der man kan rigge seg til og filosofere over hvordan denne kroppen av en klode hadde vært uten menneskets inngripen med sitt evige vekstprinsipp – kapitalismens grunntanke og jordens undergang om vi ikke snur på det hele. Kunstnerne Arjuna Neuman og Denise Ferreira de Silva har tatt utgangspunkt i de fire grunnelementene Ild, jord, luft og vann. Studiereisen går via alt fra mystiske tarot kort til vitenskapelige rapporter i arbeidsrom der man kan finlese bakgrunnstoffet som har inspirert denne monumentale utforskingen: Hva kunne skjedd om menneskene ikke hadde blandet seg opp i naturen; plyndret den , forurenset den, atomsprengt i den. Kroppen overlever ikke Livet Ganske deprimerende greier, hvis man ellers betrakter mennesket som naturens hersker. Men det har vi vel strengt tatt sluttet med? Nå som det snart er hundre år siden Martin Heidegger påpekte at Man is not the Lord of Beings, but the Shepherd of Being, henger vi i alle fall litt løsere i den modernistiske stroppen som krever stadig utvikling mot nye høyder. Verden er i ferd med å vise sitt stygge, forurensede ansikt for flere og flere. Ikke rart den romantiske anti-fremskritts-tanken i Yellowstone har truffet bred blink i Vesten. En miljøforkjemper i særklasse, denne John Dutton. Alt som ikke tjener The Land, må dø – om det så skal bli ham selv. Og det er jo egentlig ikke så tragisk, når det faktisk er slik med oss mennesker at vi helt sikkert dør til slutt. I motsetning til jorden, som vil snike seg rundt solen i mange evigheter ennå – uavhengig av dødt hav og en sandstorm av en klode. Det er trøsten her jeg ligger på mitt imaginære svaberg i Munchmuseets toppetasje og betrakter menneskeskapte ødeleggelser i sakte film ; Kroppen overlever ikke Livet, det er sant nok; men Jorden overlever helt sikkert Mennesket.


  • Meningsløse bilder tar Eventyret fra oss

    Meningsløse bilder tar Eventyret fra oss

    Serieslaven i meg kan noen ganger komme i skade for å se altfor mange episoder før leggetid. Da kan jeg risikere at disse intetsigende karakterene dukker opp i drømmene mine uten annet budskap enn at jeg har sett for mye på skjermen. Og det er litt synd, ettersom drømmer kan være en viktig psykologisk veileder. Gamle dagers eventyr skulle ikke bare roe barnet for natten og gi dem gode, moralske verdier , men også gi mulighet til å bearbeide vanskelige følelser gjennom de gode og de onde karakterene, spør du en Jungianer. Altså en med spesialkunnskap om psykiater Carl Gustav Jungs teorier om våre skyggesider og vårt unike fellesskap i det kollektivt ubevisste. Derfra henter vi opp bilder som gir en særlig mening for oss, såkalte arketyper. Det er bilder med symbolsk mening. Piken med fyrstikkene Da jeg var liten ville jeg høre Piken med Fyrstikkene før jeg sovnet. Jeg gråt som et pisket skinn over den stakkars piken som sitter alene ute i kulden mens alle koser seg innendørs på julaften. Hennes eneste redning er et blaff av varme fra fyrstikkene og håpet om å treffe bestemor i himmelen. Til slutt dør hun og oppnår akkurat dette. Meningsløs terror mot et ungt sinn? Noe jeg trengte for å opparbeide empati med de stakkarks fattige?  Eller en eksistensiell førsteleksjon i Sjelens Ubotelige Ensomhet, som bare kan kureres via de høyere makter? Vanskelig å si, men det er i alle fall en Sjel involvert her, en bevissthet hinsides egoet og fornuftens egosentriske og logiske verdier. Bildologiens KI Det samme kan ikke sies om Googles seneste gjennombrudd innen Kunstig Intelligens : Gemini. Dette programmet er i stand til å gjenkjenne bilder og tolke dem. Det virker ganske udramatisk for en legperson som meg når en upersonlig stemme kommenterer en enkelt tegning av en and, som en fugl som trives best i vannet, og den lar seg ikke lure når man klemmer på den og den lager skvike-lyder – det må være en plastikkand man leker med! Men samme dag min KI-kunnige venninne gjorde meg oppmerksom på denne tekno revolusjonen, hørte jeg på en interessant podcast om Arketyper. Direktøren for et gigantisk arkiv som har katalogisert alle arketyper gjennom tidene, uttrykte bekymring for den mengden med meningsløse bilder vi utsettes for i form av reklame og scrolling på nett. Antirus kampanje -Vi mister kontakten med de bildene som faktisk betyr noe, de arketypiske bildene som kan  lære oss noe om den psykologiske prosessen vi alle gjennomgår på vår reise gjennom livet, i følge Singer. Men hva når bildene blir styrt av en Kunstig Intellingens og matet for å manipulere oss?  Bare et av de dystopiske fremtidsscenarione man kan tenke seg når denne nye tekno-smartingen slipper løs. Ideelt sett burde jo programmererne tar kontakt med nevnte arketypiske arkiv og bli enige om en deal, men sannsynligheten er større for at de bruker den store muligheten for å påvirke menneskers underbevissthet til egen vinning. Jeg var selv inne på tanken da jeg i 1997 vant et anbud fra Rusmiddeldirektoratet om å lage en Antirus-kampanje i form av tre kortfilmer. Til da hadde all deres virksomhet handlet om Informasjon. Om hvor farlig rus var, hva det gjorde med kropp og hjerne, osv. Ren fornuftskommunikasjon, altså. Bildet vs Ordet Ungdommer vet det er dumt å ruse seg, men de gjør det likevel, påpekte jeg. Poenget må være å snakke til underbevissheten deres, bruke eventyr fra barndommen, Piken med Fyrstikkene, for eksempel: snu på den triste slutten og oppmuntre dem til å skrive sitt eget eventyr. Den satt. Jeg vant anbudet og filmene fikk stor oppmerksomhet internasjonalt. Om de hadde noen reell påvirkningskraft på ungdommens rusbruk vet man jo ikke. Men bildenes makt over menneskesinnet er uomtvistelig.  For å si det med den Jungianske terapeuten; -Da Trykkekunsten ble oppfunnet på 1600 tallet og ideer kunne spres langt utover kirkerommet; fulgte tider med opprør og uro; Reformasjonen og 100-årskrigen for eksempel . Men Bildet er en mye mektigere faktor enn Ordet, og med Internet er det særlig bilder vi kommuniserer med. Og hva ser vi? Demokratier på vippepunktet, ja, hele verdensordenen, for den sakens skyld. Og Googles bildetolker har bare såvidt begynt sin operative virksomhet… God Påske! Pass opp for påskeegg og andre Arketyper bak Høytiden..