Under motto: Situasjonen er sjelden så ille som media vil ha det til, våget jeg meg i januar til et Los Angeles i fyr og flamme. I følge nyhetene, altså. Jeg blir veldig praktisk i faretruende situasjoner, så hvis flyplassen er åpen og bussen jeg skal ta tvers gjennom byen kjører, så gjør jeg det også. Mine to venner bor tross alt en times kjøretur nord for byen, og i aller verste fall er det plass til både meg. hesten, to hunder og to katter hos deres velhavende venninne i San Diego, dit vi kan flykte i tilfelle evakueringsordre. Jeg er jo ferdig pakket og står ikke i fare for å miste gård og grunn, solen skinner dessverre altfor mye i LA , denne byen trenger regn nå. men for meg er soltørkede, sklisikre stier, en giganthage med palmer og en nasjonalpark som nærmeste nabo, argumenter nok i massevis. Jeg kommer! Soveseng på turistklasse Vel var flyplassen åpen, men brorparten av passasjerene på flyet over, kunne legge seg til rette over de fire midtsetene på turistklasse, der samtlige hadde fått mulighet til å kansellere/forandre billetten. Jeg hadde gruet meg til tunge skyer, askedryss og lukten av brent gods når jeg omsider kom meg gjennom passkontrollen og ut i  den vanligvis så friske sjøluften på LAX; men himmelen viste seg fra en knallblå side og luften hadde sin sedvanlige, saltfriske snert. Shuttlebussen, som vanligvis kjører Pacific Highway 1 langs kysten, gjennom Pacific Palisades og Malibu, ble nå henvist til den langt mindre romantiske motorveien gjennom West Los Angeles, blant annet Culver City, der brannen også herjet. Likevel ; ikke en røyksky  å spore. Tung av tragedie Den fryktelige tragedien, som rammet titusenvis av mennesker i LA, ble ikke reell for meg før vi hadde en middag med naboen og deres venn,  som hadde mistet alt han eide i Pacific Palisades og følgelig bodde i naboens gjestehus  på ubestemt tid. Han var i sjokkmodus og snakket i vei om hvor frigjørende det var å ikke eie noenting, han vokste tross alt opp med Janis Joplins Me and Bobby McKee, men hele mannen var så tung av tragedie at jeg måtte sykle hardt i to mil etter å ha gått en tur med ham dagen etter. Det å miste alt man eier, for ikke å snakke om hulen man trekker seg tilbake til for å lade batteriene, burde man rett og slett ikke prøve å forestille seg, med mindre det er absolutt nødvendig. Sykkeltur i ørkenen Og som nevnt, Ojai, den lille fjellandsbyen nord for LA, virket som en trygg havn, helt til en vill brann brøt ut bare 50 miles nord en uke inn i mitt opphold. Med knusktørr vegetasjon og brutale vinder oppimot 18 sekundmeter, gikk evakueringsmodusen  opp på rødt nivå. Riktignok hadde brannkorpset full bemanning denne gangen og en svær sjø å hente vann i, men det hadde ikke hjulpet nok om vinden ikke løyet. Min venninnes største problem var hesten; ville hun få den tidsnok inn i vognen til å stikke på kort varsel? Etter mange dagers trening med gulrot inn av sidedøren, håpet hun at det skulle gå bra. Det var jo snakk om Liv eller Død! Ja, helt klart, men det nærmeste jeg kom en personlig følelse av bekymring var en drøm der jeg syklet naken i rasende fart gjennom ørkenen i stekende sol. Jeg hadde nemlig glemt å smøre meg inn med solfaktor og sto i fare for å bli brent… Falsk alarm? Denne mangelen på uro blant fryktende mennesker både hjemme og til slutt også der jeg bodde, fikk meg til å tenke på en vandrehistorie fra musikermiljøet. En gjennomlevd jazzmusiker, måtte tvangsvekkes på natten ettersom det faktisk brant på hotellet musikerne befant seg på. Han hadde sovet seg gjennom så mange falske alarmer at hans første, snøvlete kommentar til kollegenes varselrop om brann var : Brenner det mye, eller? Selv har jeg lært at faretruende situasjoner må tilnærmes med stor aktsomhet; ikke minst overfor dem som faktisk er rammet eller truet på alvor. Det som ikke er farlig for meg, kan med god grunn skremme vettet av andre.     Saken er tidligere publisert i fretta.no  

Du vet den følelsen? Når du har stilet, strevet og gledet deg mot et mål du endelig har nådd? Og så bare sitter du der på toppen – uten andre følelser enn tomhet. Og en uendelig tretthet, naturligvis. Var dette alt? Neida. Det er nå det virkelig gjelder. Å tromme opp alt det man måtte ha av tålmodighet, utholdenhet, ja, nettopp ; evnen til å holde ut –  helt ut til den ytterste kanten. For nå går det nedover. Riktignok enklere enn å klatre opp, det går fortere og fortere, men det er ingen fordel, for plutselig er du der – på bar bakke.  Ground Zero, tilbake til Null, eller Start, om du vil. Nå begynner  noe å skje, noe helt nytt. Du legger bare ikke merke til det ennå. Men ganske så langsomt oppdager du en annen. En mer erfaren og forhåpentligvis bedre utgave av deg selv. Nå kan du galoppere avsted som en glad hest; du er blitt salet av og kan bare nyte hvor lett og lystig alt er . Med nye øyne Kanskje får du et nytt syn på naturen? På trærne som samler seg i klynger eller det ene som rager alene på en fjellknaus? På menneskene, som kanskje skinner med et nytt lys; eller tynges av en skjult tristesse? På hele Skapelsen, som ligger i mørket, mens vi samles rundt et stort bål. Der vi kan hive alt vi ikke trenger lenger, og synge mens vi gjør det. «Livet er ikke det verste man har, men om litt er kaffen klar» som Povl Dissing sang på Reiseradioen i gamle dager. Den gang optimismen var barsk og forventningene behersket. Nå har liksom alt rent over. Vi har fått så mye at det er vanskelig å lengte etter mer. Hva skulle det være? Vi har jo alt, vi som har levd en stund (igjen, denne bloggen er forbeholdt mine norske lesere). Og nybegynnerne i dette Livet? De får alt de ønsker seg før klokken har slått elleve. Hvem er jeg når? De har det så lett at de må gjøre det tungt for seg. Mens vi voksne nøyer oss med kalde dusjer , asketiske dietter og anstrengende toppturer for å gjenopprette dopamin-balansen, tar de unge det et skritt lenger (som vanlig). De problematiserer helt ned til suicidale dybder det som før var helt alminnelig vanskelig. Hvem er jeg egentlig? Hva vil det si å være Kvinne? eller Mann? Hvorfor er det så vanskelig å snakke i en forsamling ? Eller til og med holde tale for dem jeg faktisk kjenner? Det er ikke lett, jeg vet det. Undersøkelser viser at folk flest er mer redde for å holde tale, enn Døden ! Det sier litt om at de fleste av våre problemer er oppkonstruerte (med mindre du er lut fattig, alvorlig syk eller i dyp sorg) For vi trenger problemer! De er jo med på å skyggelegge livet – gi det dybde og mening. Så vi plukker våre problemer der de dukker opp – gjerne fra et sted nede i underbevissthetens dyp. Frem og tilbake og frem igjen Jeg vil bare helst at mine problemer skal være interessante! Og fortrinnsvis by på en belønning når de er vel overstått. Og da er jeg tilbake ved foten av fjellet. Det samme fjellet. Ja, faktisk, det er interessant nok for meg. Det var så mye jeg ikke fikk med meg sist, jeg hadde jo mer enn nok med å komme meg opp! Holde ut meg selv… Jeg er en annen nå, mer erfaren. En som sikkert vil oppdage noe nytt underveis.  Eller lenge etter nedkomsten. Det er belønning nok for meg.   Denne artikkelen er tidligere publisert i Fretta.no