Jeg har alltid forsøkt å beholde verdigheten – sånn i det offentlige rom. Så hvorfor ploger jeg nå for harde livet  – uten staver – ned en relativt slak barnebakke etter å ha blitt hjulpet på bena av tre personer? Alle mødre vet hvor langt de er villige til å strekke seg når det gjelder egne barn. Bestemødre er kanskje villige til å strekke seg enda lenger. Vi vil jo gjerne være der både for våre barn og barnebarn. Forskjellen er bare kapasiteten til å steppe opp når det gjelder. Flat løype – på fjellet? Forholdene ligger maksimalt til rette – tre hele dager i 4-roms leilighet på Norefjell Ski og Spa med utsikt til barnebakken, basseng i kjelleren, lekerom ved siden av og deilig frokost i restauranten. Jeg hadde forestilt meg litt flat langrennsgåing med minstemann på tre år, ettersom jeg falt i en brattbakke så knebåndet snappet sist jeg prøvde langrenn for seks år siden. -Vi er på fjellet, mamma, påpeker datteren min, som kan kunsten å sette tingene i sitt rette perspektiv. Dessuten bor vi rett ved barnebakken, og jeg vil gjerne at guttene skal få følelsen av slalomkjøring fra tidlig alder. Fair enough, problemet er bare at jeg ikke har kjørt slalomski på 30 år. Det var aldri min ting. Ute å kjøre Men datteren min, mener at ting i alle fall bør prøves før man setter ned foten. (Hvor tar hun det fra?!) Så jeg gjør begge dele. Går med på å prøve, men insisterer på hjelp med å få trykkkket ned føttene i de trange støvlene. Datteren min har jo mer enn nok med å få de små gutteføttene tredd ned i div plastikkhelvete av noen støvler. Men jeg klarer ikke engang å finne ut av lukke- mekanismen på mine egne bindinger. Det har jeg heller ikke tid til å fumle meg frem til, ettersom eldstemann på seks år nå er på vei mot bakken. Da tar du han, mamma, roper datteren min etter at hun har festet bindingene mine, fått meg boltet fast i skiene og sendt meg av gårde – uten staver.  Det er best sånn, forsikrer hun. Opp og stå! Jeg har fått en oppgave og prøver å levere, naturlighvis. Jeg tråkker meg frem til heisen der barnebarnet venter (som ved et herrens mirakel) og kipper den orange tallerkenen mellom bena, mens jeg prøver  å fortrenge tanken på første gang jeg ufrivillig havnet i en stupbratt tallerken-heis med kladdete langrennsski og ullvotter som skled langs det kalde metallet. Dette går relativt greit, helt til den siste humpen hvor jeg skal kvitte meg med tallerkenen og seile elegant videre. Jeg mister balansen og detter. Et veldig udramatisk fall og hadde jeg hatt staver hadde jeg kanskje kommet meg opp på egenhånd. Seks-åringen og en kompis på 12 år prøver å hjelpe uten hell. Men der kommer datteren min, med minstemann på ryggen og fremstrukket hånd. Med en lett blanding av bekymring og skuffelse, innser hun at jeg dessverre ikke kan fungere som assiserende skitrener. Sjokolade-trøst Men ned må jeg jo. Og sånn midtveis i mitt plogende mareritt – med armene lutende foran meg som en hjelpeløs ku som blir løftet halvveis opp i luften – hører jeg et lystig Hei! En sjarmerende sønn av noen venner sneiser inn og kjører nå baklengs foran meg mens han konverserer lett om lårhals, betydningen av hjelm når man raser av sted på dette nivået, sånne ting jeg normalt ville syntes var veldig morsomt. Vel nede innser også han min utilstrekkelighet i situasjonen. Så da jeg nå får ansvaret for den skiløse treåringen, som gråter og vil hjem, trekker min muntre venn opp en hel quicklunch og redder nesten hele situasjonen. Nesten. Null sjenanse Både Momo og minstemann har jo fortsatt  slalomstøvler på. Robotsko som jeg nå kaller det for å få oss lekende frem til bilen i den dårlig opplyste  hotellgarasjen. Sjefen får sitte i førersetet, mens jeg forgjeves prøver å løsne bindingene på robotskoene hans. Halllo? roper jeg spørrende mot noen røde baklykter innover i garasjen. Kunne jeg få litt hjelp? Jeg ser beskjemmet ned når han kommer nærmere, den flotte, godt voksne mannen. For jeg vet jo, at når han har løsnet bindingene på tre-åringen må jeg be ham om hjelp med mine. Datteren min ankommer akkurat tidsnok til å bevitne nederlaget. -Typisk, sier hun og smiler. For hun vet at der jeg ikke strekker til selv, er jeg god på å mobilisere andre når det gjelder mine aller kjæreste. Koste hva det koste vil. Selv verdigheten.  

Der sitter jeg altså, i en tom frokostsal i selveste Addis Abeba; en aldrende, overtrett blondine etter et døgns reise fra India. Midtøsten-krisen i Al Jazeera utgave flimrer over den store TV-skjermen. Utforskertrangen ligger under pari, men jeg bare må ha frisk luft og grunn under føttene før mitt neste reisedøgn videre til Oslo. Addis Abbeba. Man forventer liksom noe eventyrlig med det navnet. Noe Ali Baba aktig med den perfekte blanding av Afrika og Midt Østen. Etiopia er landet som aldri lot seg kolonisere,  som er hovedsakelig kristent og som hadde et føydalsk, men nettop derfor eventyrlig keiserstyre helt frem til 1970-tallet. Etiopia er kaffens opprinnelsesland, her er kaffen like seremonielt viktig som teen i Japan. Landet er også hovedsete for Den Afrikanske Union, noe som forklarer hvorfor hovedstadens Sheraton hotell strekker seg over et område på størrelse med den gigantiske nasjonalparken. Dette kan jeg bekrefte ved personlig øyesyn ettersom jeg bestemmer meg for å hyre en guide som kan ta meg gjennom noen highlights de nærmeste timene. Et hellig språk Mike, en blid fyr i 30-årene med kopierte merkeklær og stort kors rundt halsen, er kontaktet av hotellresepsjonisten, som nok får sin del av de 50 dollarene jeg betaler for 2-3 tomers sightseeing. Men jeg skal først og fremst holdes våken i frisk luft og Mike vet alt om denne byen. Jeg har googlet på forhånd og ber om å få se den berømte Trinity kirken,  nasjonal parken og kanskje et besøk i gamlebyen for en kaffeseremoni? Ikkeno problem, ifølge Mike , som kjører rett til kirken. Det er søndag og han er tydelig kristen. Men den åttekantede kirken er dekket til og stengt pga messen. som man kan følge utenfor porten via store, sprakende høyttalere. Dette kan da umulig være byens hovedkirke? Ehh, nei, sier Mike, som forstår akkurat så mye engelsk som passer ham. I Etiopia snakker de Ahmarisk, et av verdens eldste skriftspråk, nært beslektet med Arameisk, språket Jesus snakket. Løven av Juda Mike tar meg gjerne til en større kirke, men den store, kjente kirken er så dyr å komme inn på at vi kanskje heller kan dra til en annen? Nasjonalparken rett ved siden av hadde selvfølgelig vært å foretrekke, men der er inngangsbilletten over 30 dollar, påstår Mike og ved nærmere googlesøk ligner den mest på et kommunistisk manifest over en lykkelig stat (aka Etiopia inntil 1991) Solen skinner og min tur er kort , så jeg går for St. George kirken. Like gammel som byen -grunnlagt på 1800-tallet og med en lang, uttørket allé opp mot det løvebeskyttede bygget. Nærmere bestemt Løven av Juda, som var selve keisersymbolet, i likhet med stjernen som topper kronen på bygget – symbolet på rikets spredning i alle himmelretninger. Jeg setter kursen mot løvene. men Mike holder meg igjen; Fortidsroboter Se, sier han og peker inn i det tørre, sandstrødde buskaset Hva da? sier jeg litt irritert nå, vi har jo ikke hele dagen. Men så ser jeg – en gigantisk skilpadde på størrelse med et kumlokk som krabber langsomt fremover på de forhistoriske bena sine. Og der enda en! Og langt der borte en til! Det er helt uvirkelig å oppleve dem på nært hold – liksom et snev av den forhistorien som også befinner seg på Etiopias Nasjonalmuseum – nemlig Lucy – verdens eldste kvinne. Uten tvil mitt fineste møte med Addis Abbeba, skilpaddene altså,  der de følger  meg opp til selve kirken – omringet av åtte løver og opplyst av den stjerneskinnende kronen som gjorde keiser Haile Selassie guddommelig. Skyskraper vs slum Nå er det andre tider. Modernismen raser frem på kinesiske og saudiarabiske penger – gatene ser ut som avenyer i Abu Dhabi med sine vakre blomsterformede gatelykter og alle husene som omgir oss er i et eller annet stadie av nybygging. De river alt! påpeker Mike som nå har svettperler i pannen. Og så bygger de nye apartment buiildings ingen har råd til å bo i. Denne byen er enten slum eller skyskraper, sukker han. Men kan du ikke ta meg til gamlebyen, til en tradisjonell kaffeseremoni på en tradisjonell restaurant, ber jeg, Joda, det kan Mike godt. Han kjører og kjører gjennom nettopp slum vs skyskrapere og enorme gatekonstruksjoner til vi svinger opp en gate som egentlig er stengt, mot Kaffeland. Høres spennende ut, men «landet»er i virkeligheten bare en liten moderne kaffebar blant andre moderne villaer. Kaffe og popcorn Ved ingangspartiet i en kunstig grotteformasjon sitter en kvinne og lager kaffe. Hun begynner med risting av grønne, ferske bønner og avslutter i små leirkopper med popkorn som tradisjonelt følge. Den eneste overraskende innsikten på denne meningsløse avstikkeren som antagelig handler om at Mike vil ha en kaffe akkurat her . Jeg tenker pytt, pytt, men da vil jeg i alle fall oppleve noe autentisk – som Afrikas største utendørsmarked før vi drar tilbake til hotellet. Mike kjører og kjører, rushtrafikken strammer seg til og det gjør mine sightseeingnerver også. Så da vi begynner å kjøre gjennom et slumområde, med skurlignende butikker på hver side og Mike kaller det «markedet» innser jeg at vi like gjerne kan dra tilbake til hotellet. Jeg har tross alt et fly jeg skal rekke.

Don´t leave that airport! formaner Savio, en verdensvant inder med bostedsadresse i Canada, kone fra Dubai og yrkesbakgrunn fra British Airways. Vi sitter under søyler, vifter og palmesus og spiser vegetarisk middag på en ayurvedisk retreat, helt sør i India. Veien hit går via Midtøsten, og det gjorde veien hjem også, helt til bombene falt over Iran. Bestill nå! Frustrasjonen er synlig via alle mobiltelefonene som nå plutselig aktiveres på et ellers skjermfritt sted. Her er det meditasjon, Yoga og oljemassasje som gjelder. Men de smarteste, nærmere bestemt en jentegjeng fra Moskva, bestiller ny hjemreise via Europa før Midstøsten-kanselleringene er et faktum. Da det fortsatt er normale priser og plasser å få. Min smarte venninne fra Serbia, som også har opplevet krig på kroppen og vet hvordan ting eskalerer, anbefaler meg å gjøre det samme, men jeg vil helst «sove på det». En utrolig dårlig avgjørelse. For det første fikk jeg ikke sove og når jeg endelig kom i gang med å sjekke flyvninger hjem, var alle billetter borte : Finnair, Air France, KLM. Lufthansa, British Airways og Air India hadde bare flyvninger igjen en uke fram i tid, da helst business class og når jeg endelig fant en økonomibillett, forsvant den når det kom til betaling. Tregt nett hjalp heller ikke på situasjonen. Til slutt måtte jeg be datteren min om hjelp. Det hjalp. 17 timer i Afrika Etter mange timers innsats fant hun en løsning via Afrika. Med 17 timers overlay i Addis Abbeba, Etiopia. 17 timer er lenge. Kanskje ligge over på et nærliggende hotell? Nei, da må jeg ha visa og bare tanken på den omstendelig prossessen er utenkelig etter div komplikasjoner med India-visa. -Just stay in the airport, insisterer min indiske venn. Jeg skjønner hva han mener. En aldrende, overtrett blondine midt i  svarteste Afrika er et lett bytte, naturlig nok. Så jeg instiller meg på 17 timer flyplassliv med fem nedlastede filmer og to thrillere. Hvit lapp til himmelen Etter fem timer i luften med Ethiopian Air fra Mumbai er vi klar for landing. En flyvertinne gir meg et papirark, som viser seg å være en hotell voucher med tre måltider inkludert! Jeg skal ut av flyplassen ! Men må ha et visum…. Hvordan, spør jeg flyvertinnen, som ber meg snakke med flyplasspersonalet. Hun vet ingenting. Som for eksempel at denne hvite lappen i seg selv visstnok fungerer som visa. Vanskelig å tro, men den rastafari kule Tolleren som stempler meg ut av flyplassen ønsker meg hjertelig velkommen med et stort smil. Jeg begynner nesten å gråte av lettelse, men det er altfor tidlig, for hvordan kommer jeg meg til dette hotellet? Addis Abbeba Airport har en egen seksjon for Layover passasjerer viser det seg, anvist med store neonlysende bokstaver. Her sitter vi, et 30 tallsmennesker og venter på at shuttlebussen til akkurat vårt hotell skal være klar. Når jeg får beskjed om at shuttlebussen til Elmo hotell er ankommet, pekes det bare mot ut av flyplassen et sted – og ja – der borte ser det ut som en parkeringsplass med flere, hvite shuttlebusser. Heldigvis er jeg ikke alene. En dame ved siden av meg virker helt lammet av skrekk. Jeg lar henne være i fred, jeg har bestemt meg for å være i god tro og satse på at et dette ordner seg. Feil hotell! Shuttlebussen med Elmo-lapp i vinduet ankommer hotellet midt i et slitent område av byen – jernporten åpnes og hotellnavnet lyser mot oss: Tolip Olympia.. -Men jeg skal til Elmo, protesterer jeg, Ja, det er nesten det samme, det er broren som driver det, forklarer sjåføren. Jeg går motvillig ut av bussen og lar det stå til. Dette er tross alt en svært overraskende, men organisert del av flyreisen. Sånn sett har jeg ikke forlatt flyplassen. Men har jeg virkelig tenkt å bli her, på dette tre-stjerners hotellet med utslitt sikkerhetslås på alle dørene og et wannabe-arabisk interiør fra 80-tallet i 17 j…. timer? Jeg tror ikke det.