Hva skjer når du fjerner mat og mennesker fra livet ditt i fem døgn? Når du camper mutters alene ved en gigantisk innsjø i vekselvis rasende vind, piskende regn og strålende sol? Det var dette jeg gjerne skulle finne ut da jeg nok en gang meldte meg frivillig til en friskluftutfordring – denne gang i form av en «vision quest». Her var det ikke bare uteliv i telt som skulle overvinnes, men selve livet, spør du meg. Mat og Mennesker!! Hva er vel livet uten? Dypere forhold Alle som har sett Yellowstone og fått med seg vision questen der, kan stryke det bildet. Du må ikke ligge innenfor en liten innhegning uten mat og drikke med bare et teppe til beskyttelse. Men selv med rikelig vann, varm sovepose og et vakkert naturrike å forsyne seg av, kan man få et fordypet forhold til både verden og seg selv. Og da mener jeg ikke den overfladiske delen av deg selv som lurer på hva du skal spise – om ikke så lenge. Eller gnåler videre på sårende replikker som av en eller annen grunn har bitt seg fast. Perle i deg Selv Jeg tenker mer på den mer universelle biten – som klukker av fryd som en snill elv når solen endelig skinner. Som finner en dypere fred når regnet trommer på teltduken og du er så heldig å ligge langt inni en varm sovepose Den biten som føler at du har funnet en sjelevenn når ekornet som smatter og romsterer i trekronen over deg, plutselig piler ned og stirrer rett på deg med blanke, brune øyne. Denne perlen i en selv forsvinner jo som dugg for solen når naturen kaller midt på natten og du må åle deg ut av sovepose og lakenpose for så å krabbe som en forkrøplet ape ut av de to teltdukene der styrtregnet venter når du omsider har fått  på deg skotøy, ved å bruke sandalene du har som håndstøtter. Vær og Sinn Og hvis du tror at en regncape vil gjøre nytten for en sånn liten visitt, så bør det helst være vindstille. Det vet jeg nå med klissvåt sikkerhet. Fordelen er jo at man aldri lurer på hva slags vær det er der ute når man ligger i et trangt telt. Altså. Akkurat som været, skifter både humør og sinnstilstand under en slik vision quest. Det fine er at man lærer å betrakte disse tilstandene nettopp som været; Det går over. Og alt har en hensikt. Regnet vasker og vanner – deg også, hvis du velger å se det på den måten. Den iskalde vinden kan også blåse vekk uønskede tanker og annen dritt som ikke lenger kler deg. Og solen? Lyser opp hele tilværelsen så intenst at du lettere får øye på hva du vil ha med videre og hva som kan brennes på det store, himmelske bålet. Universell Tilhørighet Ser du? Hvordan naturlyrikken tar seg opp? Hvordan bare noen dager med sult og ensomhet kan få deg til å søke nye veier til kontakt med de store kreftene vi faktisk omgir oss med? Koble deg på det historiske suset? Og gi deg en dyp følelse av Tilhørighet ? I alle fall i små glimt. Og skulle du miste det store perspektivet, der du tusler alene mellom lyng og stein på vei til å hente vann i elven, med den glatte stenen du må hoppe ut på, der du bare så vidt gjenvinner balansen; kan det kanskje hjelpe med en kampsang. En nasjonalromantisk hymne egnet for en norsk Vision Quest; No ser eg atter slike fjell og dalar som dei eg i min fyrste ungdom såg Og same vind den heite panna svalar og gullet ligg på snjo som før det låg Det er et eit barnemål som til meg talar og gjer meg tankefull, men enda fjåg Med ungdomsminne er den tala blanda; Det strøymer på meg så eg knapt kan anda Aasmund Olavson Vinjes «Ved Rondane»:     Saken er tidligere publisert i fretta.no  

Egentlig ikke, i alle fall ikke i juli. Men hvor ærlig skal man svare på slikt og hvor mange detaljer trenger man dele? Så få som mulig, spør du de relativt perifere menneskene i ditt liv, som egentlig bare spør for høflighets skyld. Men selv de nærmeste trenger ikke slitsomme detaljer om hvor galt alt gikk, og det gjør ikke du heller. Å grave seg ned i gårsdagens plager gavner ingen. Magisk Setning Men hva med direkte uvelkomne spørsmål? Spørsmål ingen har noe med, bortsett fra dem som allerede vet det? Såsom Bor du alene? Hvorfor det? Eller til par som har vært gift en stund, uten å få barn: Har dere ikke barn? Hvorfor ikke? Kort sagt; hvordan svarer man på uvelkommen nysgjerrighet uten å virke uhøflig? The New Yorker har viet saken en lengre artikkel i sin Well seksjon – under den fristende tittelen A Magic Phrase to Defeat Nosy Questions og underteksten Here’s how to shut down «predatory curiosity». Rovdyrisk nysgjerrighet Rovdyrisk nysgjerrighet. Indeed. Du kjenner typen. Folk som spør og spør – ikke av interesse for deg, men for å tilfredsstille sin egen sensasjonslyst – eller enda verre; samle informasjon som kan deles med flest mulige senere. Rene blodbanken for tafatte vesener som ikke har et eget liv. Men nok om det, titler lover ofte mer enn de kan holde – også her. Det finnes ikke En Magisk Setning som en gang for alle løser dette  problemet. Man må, som så ofte ellers i livet, bruke skjønn og deretter velge en strategi. For eksempel unnlate å svare på spørsmålet, uten å virke avvisende. En gammel traver her er selvfølgelig å besvare spørsmålet med et spørsmål, f eks Hvorfor spør du om det? Er det av omtanke for meg? Nysgjerrighet som Dyd Her er tonefallet såpass avgjørende, at det kun kan anbefales dem med en naturlig mild uttrykksform. Dersom man er interessert i å fortsette samtalen, da. Vi andre kan risikere å stille vedkommende i forlegenhet. Og det vil man jo ikke. Særlig ikke jeg, som har vært journalist hele livet og nærmest har vært pålagt å stille impertinente spørsmål, for muligens å få en bedre story. Samtidig er jeg en livslang tilhenger av Nysgjerrigheten som Dyd – den viktigste, i følge Leonardo Da Vinci. Derfor fikk jeg særlig uttelling av nevnte artikkel ved henvisningen til Scott Shigeoka, forfatter av boken Seek: How Curiosity can Transform your Life and Change the World. og den magiske setningen? Jeg vil helst ikke snakke om det. Den avgjør saken. Og så, før vedkommende får sukk for seg , finn på noe annet du har lyst til å dele. Gjerne noe morsomt. Alternativt; Hva med deg? Har du Samboer/Barn/Jobb? Nest etter Nysgjerrigheten kommer trangen til å snakke om Seg Selv, skulle man kanskje tro, men det gjelder ikke informasjonshoardere. De elsker å høre om og dele videre informasjon om andre, men deler minst mulig om seg selv. Dermed får denne delen av samtalen en naturlig slutt. Og jeg? Synder forsåvidt i begge retninger; spør om ting jeg ikke har noe med og deler tidvis for mye om meg selv. Men sommeren 2024 er jeg ferdig med. I alle fall juli.   Saken er tidligere publisert i fretta.no