Omgitt av en hellig stensirkel med en edelsten i hånden og den rette innstillingen, kan mirakuløse krefter frakte deg tilbake til andre tider. Det vet alle som har sett den fantastiske Outlander-serien på Netflix. Og kjøretøyet? En intenst brummende sverm av bier. Jeg elsker bier. Men hvorfor gjør jeg det? Hvorfor grøsset jeg over hele kroppen da Morgenbladet hadde en dramatisk forside om Bienes mystiske Død i 2008? Og hvorfor har så mange mennesker følt det som meg? Vi har markblomster i offentlige parker, Dronning Sonja har invitert bikuber inn i selveste Dronningparken, ja, selv jeg sørger for at balkongblomstene mine nå er bievennlige. Ras tårer Bier er ikke bare lubne, søte og arbeidsomme, de er i stand til å transformere blomsterstøv til gyllen honning. Ingen andre dyr er skapende individer på det nivået. Derfor har biene også fått en symbolsk betydning på øverste hylle. I det gamle Egypt kalles de for Solguden RAs tårer, de er altså primærguddommelige skapninger som kan brukes av mindre prominente gudinner i rituell sammenheng. Ja, for det er en dameting dette. I følge AI – som ofte, men ikke nødvendigvis har rett –  finnes det ikke noen direkte fortellinger om bienes rituelle betydning i oldtidens Egypt. Men i Hellas (som jo ofte hentet inspirasjon fra Egypt) fantes de såkalte Melissaene, prestinner som inkarnerte bier under de hellige, Eleuseiske mysteriene. De nynnet og hummet og brukte spesielle instrumenter som skulle indusere transe og befordre sjelens mulighet for ny bevissthet. Og Melissa er det greske ordet for Bie. Polyfonisk nynning Men Hatshepsut, den eneste kvinnelige faraoen som har satt spor etter seg, satte biene høyt. Hun var ikke bare en dreven diplomat og handelskvinne, hun var særlig god på mytebygging – så hun fremstilte seg selv som Solens Datter for å holde presteskapet på sin side Og biene var som nevnt direkte biprodukter av Solen. Corina Crysler, en astrolog og mystiker fra Canada, elsker bier. Hun ser etter dem hvor hun enn hun går i Luxors jungel av templer, eller kanskje særlig i Hathors og Isis templene i Aswan. Det var nemlig her hun innså at hun måtte bo i dette landet og gifte seg med Hakim Awyan, en wisdom carrier som også har innviet henne i nynningens mysterier – særlig når flere nynner sammen og går inn i melodien på forskjellige tidspunkt. Såkalt polyfoni. Stemmeskrekk Det er skremmende hvor redd man kan bli for sin egen stemme. Den spinkle rare lyden som skjelver og støter seg ut av strupen. Men sammen er vi sterke er sjelden mer bokstavelig enn når vi synger sammen. Du mister den kresne selvbevisstheten og går bokstavelig talt opp i en høyere enhet. Så Frigjørende! Men at det kunne føre til en slags ut-av-kroppen-opplevelse hadde jeg ikke regnet med. Før Corina, denne guiden i mystiske opplevelser, samlet vår lille gruppe av kvinner i et hjørnet av Hathor tempelet i Aswan – på en liten øy uten andre mennesker enn oss. Nnnnnnnnnnnnnnnn – nynner Corina. Og selv om jeg har kommet over min stemmeangst, har ikke de andre det, så jeg må liksom holde igjen for ikke å ta helt over, det er jo ikke en konkurranse dette her. Biebrumming Men der kommer de andre stemmene smygende, det er rart med det, om man bare gjentar melodlinjen ofte nok, faller hemningene , du glemmer de andre, du glemmer hvor du er , bare hviler inn i stemmeklangen i dette helt spesielle hjørnet av et tempel. Og så bare skjer det; luften trenger seg på – riktignok den pene veien – men stemmen min tar seg opp til enorme dimensjoner og nå høres den ut som en tibetansk munk i crescendofasen. En stemme så dyp og så mektig og så evigvarende – dette lydfenomenet går på tomgang – vil bare ut og ut og her er det ikke snakk om å slutte før det går over. -Du lovet at dere ikke skulle bruke høyttaler, klaget Tempelvokteren til Hakim, som ventet utenfor det gigantiske tempelet mens denne bisvermingen av et lydbilde brummet. Jeg skylder på biene og priser meg lykkelig for at jeg la igjen edelstenene hjemme.  

Jeg har alltid vært tiltrukket av Pyramider – oppsøkt dem, gått inn i dem og oppnådd en slags fred, en følelse av at nå er jeg endelig her. Men også med et håp om at noe skulle berøre meg, at jeg ville forstå noe av dette magiske bare ved å være der. Ved mitt tredje besøk til Egypts Kheops pyramide blir jeg bønnhørt. Sist jeg var i Egypt red vi på kameler inn mot pyramidene på Giza platået. Nå er de magiske oldtidsminnene rammet inn i en flashy nåtid med en stenprydet allé inn til pyramidene, som i mørket er lyst opp som et tivoli i skiftende blått, rosa og lilla. Jeg krymper meg på nåtidens vegne. Kisten i Rommet Men lysshowet tar ikke bort spenningen du føler når du etter midnatt klatrer langs siden av den store pyramiden, opp til inngangen, der du går og går langs hønsetrappene til du kommer helt opp og inn (siste delen må du krype på knærne) i det såkalte Kongekammeret. Jeg er innerst inne i den gigantiske pyramiden – rommet er tomt og uten hieroglyfer, bare en slags stenkiste, skåret ut av et gigantisk stykke granitt, står innerst i rommet. Forrige gang jeg var her på en privat visitt med Freddy Silva, en legendarisk pyramideforsker, kunne de som ville legge seg opp i stenkisten. Jeg tok sjansen, klatret over den meterhøye kanten, la meg helt ned og lukket øynene. Det føltes det som om jeg ramlet bakover gjennom tid og rom. Jeg åpnet de fort igjen. De Vises Sten Det er noe med enkelte stener, en magnetisk kraft jeg ikke klarer å fatte. Ta De vises sten, for eksempel – det er slett ingen sten, men et mytisk stoff, den ypperste materien, i følge alkymistene, som angivelig kunne forandre bly til gull. Dette stoffet ble første gange omtalt i skrifter fra 300-tallet av egyptiske Zosimos. Siden har J.K.Rowling laget sin Harry Potter versjon over temaet. Og legenden om Kong Arthur og Sverdet i Stenen er også barnemat. Mye kan gå tapt i så mye historiefortelling, men noe sier meg at det er mer med i alle fall noen stener enn vi gir dem kreditt for. Det er ikke grått alt som ikke glimrer, for å si det sånn. Eller brunt. Lyd kan flytte fjell Dagen før denne kongekammervisitten blir jeg trukket mot noen glatte, brune stener som ligger foran den midterste pyramiden, Stenene kjennes levende som faste glassmaneter i hånden, de vil hjem, hjem til meg så jeg smetter de ned i bagen. Det viser seg å være healing jasper stones i følge min rock identifier, de ligger som beroligende magneter i hendene mine , jeg blir tilfreds bare av å holde dem. Så ja, jeg er primet for besøket i Kongekammeret. Og denne gangen skal vår lille gruppe på fem mennesker ikke bare gå opp i stenkisten, en etter en, vi skal synge oss frem på frekvenser som visstnok kan flytte fjell (i alle fall påvirke stener) Rosekrystaller Vår guide, Hakim Awyan, en tredje generasjon wisdom carrier, skal guide/messe oss gjennom et eldgammelt stemmerituale han har lært av sin bestefar. Hensikten er usikker, resultatet er visstnok individuelt, men lydklimaet i dette kammeret er påviselig helt unikt. Definitivt et lite skritt for menneskeheten, dette, men når jeg ligger der i bunnen av en stenkiste og syngenynner med en dyp og uvirkelig stemme, som fanges opp av rosekrystallene i granittstenen og vibrerer videre utover, som om stenen som omgir meg bare er luft og vibrasjoner – den går ganske enkelt i oppløsning – da erkjenner jeg – på et cellenivå, om du vil, at jeg ikke bare oppholder meg i denne verden, jeg er en fysisk del av den. Og takket være den menneskelige stemmen; min og alle de andres som omgir meg og stenen som slynger den videre; opplever jeg en helt virkelig følelse av Enhet.