Wien for uvillige begynnere..

Jeg vet jo at Wien har vært et trendy reisemål i årevis – men jeg forbinder fortsatt Wien med min danske mors ungdom, ettersom hun Strauss-valset seg fra kavaler til kavaler til hun lykkeligvis traff min far i Sveits.

Gi dem kaker!

Og dessuten, hva skal jeg med lag på lag av palasser som et slags nedslående eksempel på 1700-tallets ekstreme klasseskille? Jeg spiser ikke engang kaker – noe som selvfølgelig er en høydare i denne aristokratiske høyborgen.

Men så blir jeg invitert med Sex Pistols på konsert rett i utkanten av et gammel jaktslott. Den kontrasten er så innbydende at jeg booker flybillett og gjør meg klar for en solid dose høykultur i forkant. Med utgangspunkt i  Peterskirken, med utsikt til Prada, Gucci og denslags luksus-shopping, spaserer vi opp hovedgaten mot Hofburg palassene.

Det er så gedigent at Louvre kjennes puslete i forhold.  Wien er jo den overdimensjonerte hovedstaden i et fordums gigantisk keiserdømme.

Eine kleine Tagemusik

Her er alt hvitt og velholdt. Som En Liten Dagmusikk klakker hvite hester over brostenene – en akustisk påminnelse om at du er i Wien. Stemningen er tunglett –  en slags blanding av Roma og Paris. Så er da også mesteparten av arkitekturen i det sentrale Wien en salig blanding av stilepoker fra barokk til renessanse og klassisisme. Det er bare så gigantisk alt sammen! Palassene, plassene, skulpturene. Mozart – minnesmerket over byens store sønn kommer inn som en forfriskende enkel G-nøkkel av blomster.

Men det er ingen tvil. Jeg liker denne vennlige byen! Det er også noe deilig ved å gjøre en totalt ny oppdagelse i godt voksen aldrer. Solen skinner og siden Knut Olav Åmås har skrevet at man må sjekke ut Belvedere palasset om man bare har en time i Wien, så går vi for det.

Vakker utsikt

Belvedere palasset, som egentlig er to palasser med en gigantisk hage i mellom, huser også Gustav Klimts Kysset – et ikonisk maleri man bare må se, selv om det er omringet av folk og vanskelig kan gi deg en annen følelse enn å ha vært der og gjort det.

Her er det først og  fremst slottet og de storslagne  omgivelsene som gir deg opplevelsen.  Det er så du kjenner strammingen av korsettet og suset av silke og taffetta.

Klassisk ridekunst

Men lite gir hud og hår til den gamle wienerglorien som hestene på Den Spanske Rideskolen fra 1500-tallet. Dette er hester som drar på sommerferie ute på landet, som aldri tvinges til å gjøre annet enn de selv har talent for og føler for. Er du god på å gå opp på bakbena for deretter å sparke dem bakut – så gjør du nettopp det resten av livet.

Bare synd man ikke får lov å ta på hestene, der de står i sin storøyde prakt inne på den like praktfulle stallen. Her er det så vidunderlig rent og ordentlig at det er vi mennesker som er forurensingen, så vi holdes på god avstand.

Anarchy!

Da kjennes det ekstremt livsbejaende med en tettpakket Sex Pistols konsert, der 40.000 tilskuere knuffer for å komme nærmere scenen.

Regnet styrter ned, men det er tropevarmt, det er ekstatisk – folk synger I wanna be anarchy!  som om de personlig var en del av det britiske punk opprøret på 80-tallet. Jeg sitter tørr og lyskledt på siden av scenen og kjenner meg som en turist på avveie. Så langt fra Mozart og likevel så nær.

En solid Wien-Wien-opplevelse