Visuell LA Vibe på steroider: I Begynnelsen var faktisk Ordet

Intet sanselig skal være deg fremmed i møte med Lizzie Fitch/Ryan Trecartins multimediale univers på Astrup Fearnley museet. Gulv, vegger og billedrammer er pakket inn i mykt stoff, stolene du kan beundre kunsten fra vibrerer, de svulstige skulpturene ved inngangspartiet ligger på ekte, barndomsduftende høy og lydbildet som omgir video, bilder og skulpturer, er så kakafonisk at man blir lett hysterisk.

Perfekt party-temperatur, altså,  der man virrer rundt og forsøksvis tar inn dette mektige universet av tilsynelatende humørfylt lekenhet med blant annet menneskelighet, media, identitet og kjønn som tema.

Men følelsen av noe uhyggelig lurer selvfølgelig under overflaten.

I skulpturparken deformeres og rekonstrueres kropper over en lav sko, mens man i videoene utsettes for så mye kortklipt digitalisering at man mister ethvert tilløp til tråd.

-Samtlige verk er gjennomsyret av den samme, kakafoniske fortellingsideologien. Her møter vi eksploderende fortellerkunst, sier museumsdirektør Gunnar Kvaran. Om kapp med det overdøvende lydbildet.

Det som gjenstår er forvirringen, sammensattheten og oppløsningen – ikke minst visualisert av to kloder malt på et lerret plassert på en ballettbarre i  bunnen av et tomt svømmebasseng. ( okei et rom malt som et tomt basseng, da). Malplassert og metafisert, for å si det sånn.

For det er fort gjort å ty til nye orddannelser her . Alt er så gjenkjennelig. Og likevel så nytt. Alle klisjeene plukkes opp og rekonstrueres med en glad og tilsynelatende naiv estetikk.

Ikke minst i videoene. For å si det med pressemeldingen:

En hysterisk og skrudd verden

«De outrerte karakterene levererer en skjellsettende opplevelse av en hysterisk og skrudd verden, med dyp klangbunn i dagens digitale virkelighet(   )Med referanser til amerikansk ungdomskultur, næringslivsretorikk og reality-tv, utforsker de selviscenesettelse og teknologiens påvirkning på menneskets evolusjon, identitet og relasjoner.»

Alle vil bli sett, alle vil snakke, men de sier ingenting av betydning i dette filmatiske  teatret. Relasjonene er like flytende som kroppene.

-Let’s redefine humanity! utbryter en av karakterene  i Plaza Point, en ustyrtelig morsom parodi på mumbojumbo corporate BS, eller «næringslivsretorikk» som det heter i pressemeldingen

Kaos hele veien, altså. Men det er her kunstnerne kommer inn som reddende engler. De viser vei, rammer inn og estetiserer. Etablerer kakafonien som en visuell helhet.

Alt starter med et manus

Men all den fargeglade visualiteten til tross; alt starter faktisk med et manus, sier Ryan Trecartin, den ene delen av kunstnerduoen, Lizzie Fitch/Ryan Trecartin, som har arbeidet sammen siden de gikk ut av Rhode Island School of design i 2004.

-Til og med skulpturene behandler vi som manus, sier Trecartin.

Sammen finner de objekter som kan erstatte ordene. Slik skapes en egen dimensjon. Og på et paradoksalt vis får ordene tilbake sin mening. I en verden der hvordan du sier ting og ser ut når du sier dem har fått større betydning enn ordene selv.