Villmarken gjør seg kostbar i Byjungelen

Nå skal jeg utfordre meg selv. Noe så inn i granskauen. Fem netter i Femundmarka uten bad, toalett, kjøkken, for ikke å snakke om soverom. Her skal det ligges rett på bakken, som kan bli frysekald , selv sommerstid, har jeg hørt. Bade kan man gjøre i iskalde Femunden. Og sitt fornødne? Rett i bakken det også. Det nærmeste jeg kommer comfort på  denne turen befinner seg  i liggeunderlaget og soveposen.

Jeg må i Sportsbutikken! Innerst i Villmarksavdelingen, der jeg aldri har satt mine ben. Datteren min er med som støttekontakt og kan berolige meg med at dette ikke blir dyrere enn noen netter på hotell. Men titusenvis av kroner for noen netter i telt??!!  Jeg er målløs

Hvor mange R sa du?

Det burde være en enkel sak. Men nå skjønner jeg hvorfor A-magasinet har hatt villmarksreportasjer i årevis og mine kolleger i Harvestmagazine.no har hatt så stor suksess. Bare det å kjøpe en sovepose med liggeunderlag krever både journalistisk innsikt og et hardcore shopping stamina. For hvor mange R vil du ha i liggunderlaget? Skal det være selvoppblåsbart? Eller med pumpe? Dun eller syntetisk? Lakenpose også kanskje? I silke,da? Og en liten pute, kanskje? Ullundertøy? Hodelykt?

Hjelp!!! Jeg har jo ikke engang tak over hodet! Langt mindre en romslig ryggsekk…

Kanskje jeg bare skulle bli hjemme? Skifte Georg Jensen sengetøyet i min Hasten seng og sove som en dronning?

Først yte, så nyte

Nei! Det er jo nettopp det som er problemet! All denne komforten, tryggheten i Grotten min, den må utfordres, om jeg skal ha glede av den på sikt, sier hjerneforskerne. Kronisk Dopamin-stimuli uten noen skikkelige ubehagelige øvelser innimellom fører til langtidsletargi, sier de. Eller som vi sa i gamle dager ; Først yte, så nyte!

Og det gjelder ikke bare meg, selv om de er ulikt fordelt; det finnes faktisk to krefter i oss; den ene komforttrengende latsabben som trives best i sofakroken og den andre omstillingsdyktige, som faktisk blir trigget av litt trøbbel. Ved å veksle mellom de to får vi trent opp evnen til omstilling, denne flexi-muskelen som visstnok er helt sentral for vårt velvære på sikt.

Jeg pleide å være helt rå på akkurat den biten. Dro alene på loffen i Latin Amerika for å kjenne Livet på Strupen, for eksempel. Høyspenning hele veien til Macchu Picchu, der. Det var vel snarere sofakroken og evnen til å slappe av som ble underprioritert i mitt unge, voksne liv.

Hengebro og Selvbetjening

Nå som jeg er godt voksen er jeg relativt god på begge deler, synes jeg. Drar på mystiske turer med vilt fremmede mennesker, går på ballettskole med aldrende ballerinar, uten noensinne å ha inntatt en førsteposisjon, leser meg opp på ny forskning – stanger hodet oppi mitt inkompetansetak så det smeller.

Men alt det der er ingenting i forhold til denne villmarksturen. Vel besteg jeg Besseggen med egen opppakning som 6-åring og geitet rundt i den norske fjellheimen hver sommer til jeg var 14. Smurte inn helene med illeluktende  talg så vi ikke skulle få gnagsår av de lange turene, gikk over dinglende hengebroer med løse planker (fortsatt hovedingrediens i  mine sjeldne mareritt) dusjet i isvann på Memurubu, spiste knekkebrød og delte rom med svettende voksne på Selvbetjeningshytter.

Tilbudsjungelen

Det forklarer kanskje hvorfor jeg ikke lengter etter dette Villmarkslivet som er blitt så populært. Jeg overdoset på et tidlig stadium; fokuserte på varmere strøk og har aldri følt for å vende tilbake.

Men det er en tid for alt. Vel er jeg ikke så gammel at jeg har gått i barndommen, men skal jeg tråkke opp dette sporet, må jeg gjøre det nå.

Så jeg kaster meg ut i tilbudsjungelen på nettet. Og der kan det se ut til at jeg blir en stund. Pris vs kvalitet, riktig størrelse, riktig produkt, er ikke så enkelt som min fjellguide i XXL skulle ha det til. Men jeg har i alle fall funnet ut av den såkalte R-verdien, som jeg nå har maxet opp til 7, med to madrasser som overgår et reinsdyrskinn.

Dette døde dyret skal visstnok gi den beste beskyttelsen mot både kulde og fukt, men det var likevel et ikke-valg som var lett å ta. Skinnet både røyter og lukter. Og jeg har hatt min dose av talgvoks og svettelukt for livstid.

Saken er tidligere publisert i obm.no