White-Christmas-norway-frognerseteren-corona-bodilfuhr.no

Vel blåst jul og et sosialt nyttår!

Jeg har gått litt i frø, kjenner jeg. Muldvarpgenet har liksom tatt over, jeg trives inne i den stearinlyse hulen min, og føler ikke nevneverdig trang til å gå ut.

Men jeg har gjort det, selvfølgelig. Tre dager til ende.

Peis, glitrende lys, julemusikk og blomster har fått selskap av nydelige unger, godeste voksne og nypyntede hjem med damask, porselen og glitrende krystall. Jeg har sunget og danset meg trillrundt alt fra trær til bålpanner, blitt opplyst av glitrende barneøyne og oppblåst av ribbe, pinnekjøtt, gravlaks og kransekaker.

For en fest det har vært! Fra utendørs risgrøtparty hos venner til kaotisk familielykke i to avdelinger og sober avslutning med damask og skalldyrsalat.

Smittefare

Og likevel denne merkelige understrømmen av fare. Smittefare. Ikke klemme, ikke sette seg på feil stol, hold avstand og for guds skyld; ikke vær for mange!

Jeg er ikke så god på corona angst,  ikke en gang da det var en mulighet for at jeg faktisk hadde det. Men i møte med andre, som jobber på sykehus, har begrenset lungekapasitet, eller ganske enkelt er gamle, må man jo skjerpe seg. Holde seg til den stolen man er tildelt, ligge unna den klemmen, justere den meteren.

Det har gått fint. Selv om min coronaangst har handlet mest om alle de sosiale bivirkningene, har jeg fulgt reglene , om ikke på centimeteren, så sånn nogenlunde.

Synkende Julefred

Helt til annen juledag, da julestemningen nådde et nytt nivå med milliarder av fnugglette krystaller fra himmelen.

Julefreden senket seg så voldsomt at jeg fulgte med, ned i sofaen og ble der i flere timer. Mye fordi jeg måtte sjekke hvordan vennene mine i nok en TVserie klarte brasene, men også fordi mørketiden, jeg datil hadde fortrengt for alle juleforberedelsene, nå kunne sive inn i alle kriker og kroker .

Heldigvis hadde jeg et selskap å rekke. Og et hvitt snevær å traske uti. Trodde jeg.

En særlig våt jul

Men da jeg smatt ut i siste liten, iført pels og fjellstøvler for endelig å trasse kulde og vinterføre, var det bare plaskregn igjen. Turen gjennom parken endte på 12-trikken og banen fra Majorstua opp til Frognerseteren reddet meg fra å bli søkkvåt.

Håpet om en litt hvitere jul opp fra Gråkammen stasjon, svant for hvert slapsete skritt jeg tok. Regnet silte og sikten var minimal. Skimtet bare et par billykter som blinket et sted der borte.

Og så, nærmere og nærmere; en mørk skikkelse, en hvit paraply og en gentlemans arm stukket ut så også jeg kunne få plass under paraplyen.

For en lettelse! Vi skulle i samme selskap.

Først etter en lengre spasertur frem til inngangsdøren gjeninnførte vi en-meters-regelen. Den gjør seg tross alt best innendørs. Alternativt i oppholdsvær.

 

 

 

Legg igjen en kommentar