Ugler i mosen? Nei, i bassenget!

Alt er idyll. Blomstene puster av seg morgenduggen, humlene surrer blidt og jeg gleder meg til en dukkert i det turkisblå bassenget.

Men noen har kommet meg i forkjøpet.

De praktfulle vingene er spilt ut i vannet, nebbet er halvveis under vann, og de døde øynene stirrer hjelpeløst innover. Hele fuglen ser ut som den er ferdig utstoppet og utplassert i bassenget som… som… hva da?

dead-owl-in-pool
Et syn helt utenom det vanlige.

Jeg prøver å ikke tenke tanken, men den overfaller meg like fort som gåsehuden som sprer seg over hele kroppen. Et varsel! Ugler er jo urgamle totemdyr, og selv i vår gjennomrasjonelle kultur har uglen en sterk symboleffekt.

Og er det noe som engasjerer meg, så er det symboler; det uuttalte språket som forteller oss ting så storartede, så vesentlige, så universelle, at de ikke kan formidles med ord.

Mørkets dronning

Så hva er det denne totalt malplasserte uglen skal fortelle meg?

Hmmm…. Ugler i mosen er mistenkelig nok. Men en død ugle! I bassenget! Midt i solen!

De er jo mørkets dronninger, uglene, de er symboler på klokskap og ja, de sies å varsle død, disse ranke flyverne med sine uhyggelige Uhuuer fra langt inne i skogen.

owls-belong-forest
Ugler hører hjemme i skogen.

 

Kanskje derfor ble jeg både redd og skuffet da jeg fra min strenge onkel Reimer fikk min første bok i 6-års-alderen. Marens lille ugle var mørkegrønn og dyster på forsiden, den hadde altfor få tegninger, og de så i grunnen ganske dystre ut, de også.

Jeg ga likevel boken en sjanse, leste minst tyve sider, men det ble for kjedelig, for lite eventyrlig, liksom.  Dessuten skjønte jeg ikke det der med uglen; det handlet jo ikke om den i det hele tatt!

Det er først når jeg nå blir nysgjerrig og faktisk leser Marens lille ugle fra perm til perm at jeg aner symboleffekten av den malplasserte skogsdronningen i bassenget.

misplaced-queen-of- forest
En malplassert skogsdronning.

 

De presenteres ofte som hunkjønn disse kjøttfulle skapningene med ørnelignende vinger. Men der ørnen har sinte, skarpe øyne, har uglen trillrunde, spørrende øyne, det er jo derfor den er så klok, tenker jeg, den trekker ikke konklusjoner før den har funnet ut av alt som angår saken.

Mitt totemdyr

Sånn sett er uglen mitt totemdyr. Ikke fordi hun liker å lese, slik hun ofte fremstilles i barnebøker, men fordi hun alltid er spørrende og tilsynelatende alltid på jakt etter det siste spørsmålet.

Uglen sitter stille og venter, hun svever ikke hvileløst rundt og rundt på jakt etter mat, men slår til akkurat når tiden er inne.

time-out-for-this-owl
Tiden er ute for denne uglen.

 

Sånn er det med Marens lille ugle også, det vil si det kosedyret hun alltid bærer med seg. Madlas skrekk, som hun kalles, kan plutselig bli helt livaktig, og da leder hun Maren dit tampen brenner, altså der det virkelig gjelder.

Uglen er med andre ord Marens indre stemme, denne intuitive følelsen som alltid vet best, men som vi ofte hysjer ned fordi den ikke rimer med vår trang til øyeblikkelig behovstilfredsstillelse.

Fugl Fønix, please

Og ja, jeg ser det nå.

Bodils lille ugle har lidd under alvorlig omsorgssvikt. Til slutt måtte den fly mot solen, som en annen Ikaros, for å få min oppmerksomhet. Der brant den seg selvfølgelig, og datt ned i et basseng, frosset i en siste, storslagen bevegelse.

Nå satser jeg på oppstandelsen. Eller Fugl Fønix, om du vil.

Legg inn en kommentar