Trust the process

Don´t leave that airport! formaner Savio, en verdensvant inder med bostedsadresse i Canada, kone fra Dubai og yrkesbakgrunn fra British Airways. Vi sitter under søyler, vifter og palmesus og spiser vegetarisk middag på en ayurvedisk retreat, helt sør i India. Veien hit går via Midtøsten, og det gjorde veien hjem også, helt til bombene falt over Iran.

Bestill nå!

Frustrasjonen er synlig via alle mobiltelefonene som nå plutselig aktiveres på et ellers skjermfritt sted. Her er det meditasjon, Yoga og oljemassasje som gjelder. Men de smarteste, nærmere bestemt en jentegjeng fra Moskva, bestiller ny hjemreise via Europa før Midstøsten-kanselleringene er et faktum. Da det fortsatt er normale priser og plasser å få. Min smarte venninne fra Serbia, som også har opplevet krig på kroppen og vet hvordan ting eskalerer, anbefaler meg å gjøre det samme, men jeg vil helst «sove på det».

En utrolig dårlig avgjørelse. For det første fikk jeg ikke sove og når jeg endelig kom i gang med å sjekke flyvninger hjem, var alle billetter borte : Finnair, Air France, KLM. Lufthansa, British Airways og Air India hadde bare flyvninger igjen en uke fram i tid, da helst business class og når jeg endelig fant en økonomibillett, forsvant den når det kom til betaling. Tregt nett hjalp heller ikke på situasjonen. Til slutt måtte jeg be datteren min om hjelp. Det hjalp.

17 timer i Afrika

Etter mange timers innsats fant hun en løsning via Afrika. Med 17 timers overlay i Addis Abbeba, Etiopia. 17 timer er lenge. Kanskje ligge over på et nærliggende hotell? Nei, da må jeg ha visa og bare tanken på den omstendelig prossessen er utenkelig etter div komplikasjoner med India-visa.

-Just stay in the airport, insisterer min indiske venn. Jeg skjønner hva han mener. En aldrende, overtrett blondine midt i  svarteste Afrika er et lett bytte, naturlig nok. Så jeg instiller meg på 17 timer flyplassliv med fem nedlastede filmer og to thrillere.

Hvit lapp til himmelen

Etter fem timer i luften med Ethiopian Air fra Mumbai er vi klar for landing. En flyvertinne gir meg et papirark, som viser seg å være en hotell voucher med tre måltider inkludert! Jeg skal ut av flyplassen ! Men må ha et visum…. Hvordan, spør jeg flyvertinnen, som ber meg snakke med flyplasspersonalet. Hun vet ingenting. Som for eksempel at denne hvite lappen i seg selv visstnok fungerer som visa. Vanskelig å tro, men den rastafari kule Tolleren som stempler meg ut av flyplassen ønsker meg hjertelig velkommen med et stort smil. Jeg begynner nesten å gråte av lettelse, men det er altfor tidlig, for hvordan kommer jeg meg til dette hotellet?

Addis Abbeba Airport har en egen seksjon for Layover passasjerer viser det seg, anvist med store neonlysende bokstaver. Her sitter vi, et 30 tallsmennesker og venter på at shuttlebussen til akkurat vårt hotell skal være klar. Når jeg får beskjed om at shuttlebussen til Elmo hotell er ankommet, pekes det bare mot ut av flyplassen et sted – og ja – der borte ser det ut som en parkeringsplass med flere, hvite shuttlebusser. Heldigvis er jeg ikke alene. En dame ved siden av meg virker helt lammet av skrekk. Jeg lar henne være i fred, jeg har bestemt meg for å være i god tro og satse på at et dette ordner seg.

Feil hotell!

Shuttlebussen med Elmo-lapp i vinduet ankommer hotellet midt i et slitent område av byen – jernporten åpnes og hotellnavnet lyser mot oss: Tolip Olympia..

-Men jeg skal til Elmo, protesterer jeg, Ja, det er nesten det samme, det er broren som driver det, forklarer sjåføren. Jeg går motvillig ut av bussen og lar det stå til. Dette er tross alt en svært overraskende, men organisert del av flyreisen. Sånn sett har jeg ikke forlatt flyplassen. Men har jeg virkelig tenkt å bli her, på dette tre-stjerners hotellet med utslitt sikkerhetslås på alle dørene og et wannabe-arabisk interiør fra 80-tallet i 17 j…. timer?

Jeg tror ikke det.