Tro, Håp og Markedsverdi

Da er det advent folkens! En tid for søte forventninger! Eller en tid for å justere forventningene, hvis du er en middelaldrende kvinne på datingmarkedet, altså. For er det noe vi damer fikk gnidd inn forrige uke, så er det betydningen av egen markedsverdi. Særlig hvis den har vært utsatt for årelang inflasjon og man en dag våkner alene i dobbeltsengen og tenker: hmmm, tror kanskje jeg savner en mann i livet mitt.

Da må man innstille seg på at de femten år eldre mennene, som virket så besnærende for tredve år siden, kanskje er de eneste som viser interesse. Hvis ikke hjerteinfarktet har tatt dem, da.

Alt dette i følge noen venninner og to erfarne mediapsykologer, som bare refererer til realiteten, sånn statistisk sett. De fleste menn vil ha kvinner som er minst åtte år yngre enn dem, forklarer psykologene. I alle fall når de selv er middelaldrende. Sånn bare er det.

For alltid ung

Problemet for mange av oss, både kvinner og menn, er at vi sjelden føler oss så gamle som antall fødselsdager skulle tilsi. Tvert i mot, kan man føle seg både ung og lettet over å være kvitt bekymringene, forventningspresset, for ikke å snakke om tvilen, som fulgte noen av oss i yngre år.

Etter å ha sett filmen Verdens Verste Menneske om en ung kvinne som ikke klarer å bestemme seg for hverken jobb eller kjæreste, tenkte jeg : Hva er det som er så tidstypisk for hennes egoistiske jakt på identitet? Spørsmål som Hvem er jeg? Hva skal jeg bli? Og Hvem skal jeg være sammen med? har martret ungdommen siden 60-tallet, da individets frigjøringsprosjekt tok kollektiv fart i Vesten.

Dette er jo store spørsmål med lang holdbarhet. Jeg har ennå ikke funnet det endelige svaret, enda jeg leste Søren Kierkegaards Enten Eller i 17-års-alderen. Det gjorde bare vondt verre. Gift deg og du vil angre på det. Gift deg ikke og du vil angre på det også, var en av sitatene som bet seg fast. Utrolig dårlig reklame for et ungt og vaklevorent sinn.

En uvelkommen slange

Bare så synd at man knapt la merke til alle de fordelene man hadde på den tiden.

Det er først når man står der på partnermarkedet, tyve til tredve år senere, og noen irriterende psykologer minner deg om at markedsverdien din har falt ned på geriatrisk nivå, at selve ungdommen føles som noe man kan lengte til.

Særlig for den bestemte typen, vil jeg tro, de som har betraktet livet som et bestillingsverk, som fant tilfredsstillende svar på alle de tre nevnte, store spørsmålene før de fylte femogtyve, kan nok dette tapet kjennes tungt. De har jo mestret både Jobb, Unger og Ekteskap uten altfor store omkostninger.

Først 20-30 år senere, når tredemøllen er i ferd med å ta kvelertak på dem, ungene er på vei ut og ektefellen oppleves som en fremmed, slår tvilen, usikkerheten, ja selve realiteten inn som en uvelkommen slange.

Kjærlighetens ville veier

Ikke så rart da at disse realitetsorienterte psykologene blir kastrert i offentligheten. Hadde en av dem, Frode Thuen,  spurt meg om hva han skulle oversette begrepet mate value med, (som de etter sigende har gjort), ville jeg foreslått  partner verdi. Ikke så slående som markedsverdi, riktignok, men ingen kvinner liker å bli omtalt som en hvilken som helst handelsvare.

Samtidig vet de fleste damer med sosiale antenner i behold, at utvalget på partnermarkedet begrenses med årene, av mange forskjellige grunner.

Men er det så ille, da?

Ta den unge, vakre, intelligente Julie i Verdens verste menneske. Hun velger og vraker til hun havner med skiten, som min mor pleide å si. Og det gjør hun selvfølgelig fordi hun kan; for henne finnes det alltids en ny mann rundt neste sving. Og da, er hun fast bestemt på at han skal være både tiltrekkende, smart, ha sosial kred og passe alder. Helt til følelsene griper inn og hjertet får hele verden til å stå stille.

Og da vet man aldri med Kjærligheten; for den faller like gjerne på en lort, som en lilje. Selv en tilårskommen en.

Så bare fortsett folkens å Tro og Håpe. Det er advent!

Saken er tidligere publisert i Oslo Business Memo.