outsider-flower

Transpersoner har vel ingen «psykiatrisk lidelse»?

Joda, ifølge Verdens Helse Organisasjon, som har definert transseksualisme som «en psykiatrisk lidelse».

Kanskje ikke så rart at stadig flere unge mennesker i vestlige, likestilte land søker hormonell og kirurgisk bistand fordi de føler at de er født i feil kropp?

De har jo en sykdom! Og den må som kjent kureres. Inntil nå. Snart skal WHOs nye definisjon bli «ubehag med tildelt kjønn».

Og det kan man kanskje lære seg seg å leve med? Eller til og med akseptere, i takt med at samfunnet forøvrig viser større toleranse, slik Ingunn Økland oppfordrer til i sin betimelige kronikk  «Det er gammeldags å skjære i friske kropper» i Aftenposten forrige uke.

Kjønnsnøytrale barn

Selvfølgelig er det gammeldags! Mange av dem som i dag kjenner «ubehag med tildelt kjønn» er tredjegenerasjonsbarn av den massive likestillingsbølgen på 70-tallet. Dengang alle barn gikk kledt i brunt og orange og gutter SKULLE leke med dukker og jenter SKULLE leke med biler. I alle fall de som fulgte med i tiden, som det het den gang ting foregikk sånn nogenlunde analogt.

Da kan det jo fort bli en naturlig konsekvens at noen føler at de er født i «feil kropp», nå som ting slett ikke bare er så orange/brunt lenger, men alternativt sjokkrosa/mørkeblått eller beksvart fra topp til tå. Det globale, digitale mangfoldet har tatt tak i oss. Man kan bli forvirret av mindre.

Slipp løs det androgyne mennesket!

Hadde det enda vært så enkelt som sosiologiprofessor  Per Schioldborg påsto da jeg intervjuet ham en gang på 80-tallet; Det androgyne mennesket er fremtidens menneske! postulerte han, dengang verden altså fortsatt var nogenlunde analog. Homofile levde det glade liv før AIDS-bølgen. Kvinner kunne kjenne på sin maskuline kraft og fortsatt være «kvinnelige» og «myke menn» fikk tilbake potensen. (ref Ole Paus: Jeg er en myk mann, hvorfor ligger ingen med meg? på 70-tallet). Ahh, 80-tallet!

Men så kom 90-tallet. Internetti-tallet.  Og så var det slutt på de enkle løsningene. Alle fikk verden i fanget, alle kunne si sin mening, og den alminnelige nasjonale konsensus falt i grus.

Det gjorde kjønnskategoriene også. I alle fall sånn på det verbale plan, blant annet i følge de seks oppegående damene min 11 år gamle datter intervjuet i Kvinne underveis , en kortfilm jeg laget i 1997 om  overgangen fra pike til kvinne.

Transer tar kjønnet tilbake

-Hva vil det egentlig si å være kvinne? spurte hun damene, en etter en. Og alle nølte og kom frem til at de først og fremst følte seg som et menneske. Som om det å være kvinne var noe ufint.

Sånn sett elsker jeg transpersoner, fordi de tar selve kjønnsbetegnelsen tilbake. De vet hva det vil si å føle seg som en kvinne eller mann, det er bare så tragisk at de føler de må ty til hormoner og kirurger for å leve godt med seg selv.

I fjor sommer skrev jeg om Styrken til å ære seg selv i forbindelse med Pride-paraden. Der påpekte jeg det paradoksale i at homofile kjemper for retten til å være seg selv, mens transpersoner kjemper for retten til å bli noe annet.

Feil. For nå.

For det finnes ikke noen kur mot den man faktisk er. Og i henhold til vår generelle, sosiokulturelle forståelse er Selvaksept nøkkelen til et godt liv.

Derfor er det meg en gåte at folk som mener de er født i feil kropp, i alle fall inntil nå har blitt imøtekommet med så stor reformvilje av det offentlige.

Vi lever i en tid der stadig flere mennesker lever ut sin androgynitet og har det helt fint med det.  Om ti-tyve år er dette tredje kjønnet kanskje like vanlig som Han og Hun.

Bra nok som du er.

Desto større grunn til å hjelpe fortvilte ungdommer som føler at de er født i «feil kropp» til å akseptere seg selv slik de faktisk er. Fremfor å utrede dem psykologisk i forkant av et irreversiblet, kirurgisk inngrep.

Nå har heldigvis WHO bragt oss et stort, offentlig skritt nærmere et univers de fleste kan føle seg hjemme i, uavhengig av sin fysiske og psykologiske kjønnsmix.

 

Legg inn en kommentar