Lang, tøysete ferd mot Ragnarok

Noen mennesker har vært så berømte og så begavede i så mange år at man bare forventer en genistrek når de løfter taktstokken.

Så når 75 år gamle Robert Wilson, også omtalt som «verdens fremste avantgarde kunstner» bearbeider Jon Fosses Edda-tekst for Det Norske Teatret, er forventningene spent til bristepunktet, der jeg sitter på første benk på selveste urpremiere-kvelden.

robert-wilson-det-norske-teatret
Volva og Odin manøvrerer under en magisk himmel. Alle foto: Lesley Leslie-Spinks

Åpningsscenen, der røyken ruller massivt som en Turner-himmel med mektig Arvo Pärt musikk i bakgrunnen, lener meg bakover, hengir meg til denne evighetsreisen i tid og rom og åpner meg for å bli forført, forløst og fornyet.

Et genialt trekløver

Det er jo ekstremt mye forlangt , men ifølge Aristoteles’ teori om katharsis, er det slik teater skal fungere på sitt beste. Og her snakker vi Robert Wilson, teatermagikeren som gjorde en uforglemmelig Peer Gynt tolkning på for 12 år siden, vår egen Jon Fosse og den amerikanske søsterduoen Coco Rosie.

coco-rosie-robert-wilson-jon-fosse
Coco Rosie-søstrene klare for teatral musikkvideo. Fotograf: Moren deres.

Deres lydbilde er  sammensatt av alt fra pop til opera og elektronika og kan lyde klimprende sprøtt på en Alice in Wonderland måte som får deg til å falle – ned i kaninhullet.

En ABBA vennlig EDDA

Og det er nettopp der vi treffer Odin – hengende opp ned ved Yggdrasils rot – i discoutgave. Hvorfor det mon tro? Hva er det regissøren vil fortelle med  disse ABBA kostymene? De glir riktignok over i 80-tallets overdimensjonerte glæmm, men 70-tallet er mer musikal-vennlig da – og det er det denne forestillingen ender opp med å være, bare så det er sagt.

robert-wilson-det-norske-teatret
Tvillingparet Frøy og Frøya er et glitrende eksempel på Robert Wilsons nærmest arkitektoniske koreografi.

Robert Wilsons mål, ifølge et intervju i Aftenposten, er å vekke publikum emosjonelt via skuespillernes kroppslige kommunikasjon, pluss all verdens visuelle og musikalske virkemidler.

Ufarlige Jotner

Ikke uventet drukner mye av Jon Fosses tekst i denne kakafonien. Det er jo en tragedie i seg selv. I tillegg har de færreste av oss den norrøne mytologien sånn helt på plass. Dermed forsvinner også mye av historien. Først når Coco Rosies engelske tekster blir sunget blir vi grepet av de evig menneskelige traumene i gudeutgave.

hyme-og-gogra-det-norske-teatret
Sjarmtrollene Hyme og Gygra snakker et muntert og overbevisende kroppsspråk.

Men det er et lett og ledig grep, ikke engang jotnene blir farlige her, Gygra og Hyme er tvertimot et muntert høydepunkt, et gla’par med så mye naturlig teatermagi i kroppen at vi blir sjarmert, men ikke forført.

Åhnei! Ikke en gang til!

Mange av gjentagelsene , som vanligvis formidles så suggererende i en Fosse-tekst, mister sin kraft i dette stykket og blir nesten irriterende fordi de virker så umotivert. Men dette er også en av Wilsons spesialiteter, igjen i følge nevnte intervju: «Jeg begynner med effekten. Kunst er å utforske» sier han.

robert-wilson-det-norske-teatret
Hvorfor har den symboltunge skilpadden forvillet seg inn i norrøn mytologi?

Men da riskerer man altså å ende opp med effekter for effektens skyld.

Den rituelle gjentagelsen må enten ha et slags magisk fotfeste, eller den må være tungt motivert, spør du meg. Og jeg aner ikke hvorfor alle smiler og ler i denne forestillingen.

Hahaha!!!og Hahaha???

Odin, ja. Hans latter får det til å gå kaldt nedover ryggen på meg , der han prøvekjører døden ved Yggdrasils rot før han gjenoppstår i sin dekadente gudeverden.

Men alle de andre? Absolutt alle? Denne truende liksomgladheten blir bare, ja. nettopp; latterlig, når den gjentas til det kjedsommelige.

robert-wilson-det-norske-teatet
Skjebnegudinnen har også problemer med å holde orden på rollegalleriet innimellom.

Gjertrud Jynge som Volva er et annet unntak. Hun høres mer ut som Alice in Wonderland i klimakteriet med sine hysteriske utbrudd. Som er helt på sin plass, ettersom hun gang på gang. uten hell, prøver å advare gudene mot deres selvdestruktive oppførsel.

Magisk samspill mellom lyd og bevegelse

Jynge holder dessuten stemmen og kroppen stramt innenfor sitt maksimale mestringspotensiale, slik at jeg aldri tviler på at hun mestrer alt. Det er det ikke alle som gjør.

robert-wilson-det-norske-teatret
Misforstå meg rett ; Jeg elsker symboltunge tablåer. Jeg kan fortsatt gjenkalle bilder fra Bentein Baardsons Draumkvedet i 1994 og nylig lot jeg meg forføre av Mathew Barneys 6 timer lange operafilm basert på egyptiske gudemyter. Men vår norrøne fortid hadde fortjent mer enn fnisende hermafroditter, glitrende skilpadder og en ragnarockete robot som vår middelalderens gudemaskiner til å fremstå som avantgarde.

Likevel er dette en forestilling som er mer enn verdt å se. Som jeg kunne tenke meg å se om igjen fra tiende rad, for å få et mer distansert bilde av Wilsons teatrale tablåer. Studere nærmere det magiske samspillet mellom lyd, lys og bevegelse. Og nyte øyeblikkene av poesi og befriende glimt av humor.Da skal jeg huske å glemme alt jeg hadde forestilt meg om guddommelig historiefortelling og teatral forløsning. Forventninger er som kjent alle skuffelsers mor.

Legg inn en kommentar