Tomatplanter for oss med grønn neglelakkk

Det nærmeste jeg har kommet grønne fingre, er neglelakken jeg sportet på 80-tallet.

Det var likevel med stor optimisme jeg satte tomatplante-potten fra Plantasjen  i kjøkkenvinduskarmen for en måneds tid siden. Den var en del av en goodiebag, det skal sies, jeg hadde aldri kjøpt noe sånt av egen, fri vilje.

Men nå sto den lille veksten der, med noen få røde, og ganske mange håpefulle frukter. En kul gjødselflaske med trykksprut – det gjør jo alt så mye enklere – fulgte med.

Så jeg pumpet ut tre trykk i en liter vann hver lørdag og vannet optimistisk i vei. Litt oftere, faktisk, for slik vil tomatplanter ha det og jeg ble ganske ivrig, der de svulmet og rødmet , nesten dag for dag.

Dengang da luften var lyseblå og klar

Jeg fikk liksom en dypere forståelse for den tilfredsstillelse det er å se ting vokse frem. Naturen i arbeid, liksom, uten at du løfter en finger.

Så fascinert ble jeg av denne vekstprosessen, at det ikke engang falt meg inn å spise de røde miraklene. Jeg kjøpte mine søte tomatplommer fra Spania, som vanlig, og tenkte vel mer på kjøkkenplanten som et dekorelement på linje med de andre plantene.

Men så en dag var alle fruktene røde. Og etter enda flere dager var det ingenting som tydet på at flere skulle komme til.

Da kom jeg til å tenke på den Naturloven som sier at «hvis du vil ha noe nytt til å gro frem, må du fjerne noe av det gamle».

Og fru Karlsen hadde hage med tomater

Så jeg inviterte en venn på middag, og la opp til et nærmest hellig måltid med hjemmedyrket tomat som en del av garnityren. Da jeg satte den faste, lille, presumptive smaksbomben mellom tennene, hadde jeg smaken av min fars hjemmedyrkede tomater friskt i minne.

Ikke vet jeg, om det var all vanningen, den sene innhøstingen, eller rett og slett dårlige gener, men tomaten smakte mest av vann. Med en liten eim av plantegjødsel.

Jeg hadde med nød og neppe kommet meg over tomat-nederlaget, da jeg ble invitert hjem på middag til noen unge venner.

De er, litt sånn spøkefullt, opptatt av urban survival, med andre ord: ferdighetene man trenger for å overleve hvis teknologi-samfunnet skulle bryte sammen. Noen, hovedpersonen i TV-seren Valkyrien, for eksempel, mener jo at dette bare er et spørsmål om tid.

Slik over lever du asfaltjunngelen

Men for nå utnytter mine venner teknologisamfunnet for alt det er verdt. I den hydroponiske plantekapselen som står i kjøkkenvinduet er alt syntetisk, bortsett fra resultatet, som min teknovenn stolt uttrykte det.

Med en plantekapsel følger en egen gjødslingsplan med progressive doseringer av næring. Vann må den ha, men jorden er borte, lyset er innebygget. Og smaken?

Søt og sammensatt som solen!

En lite frøpose i desember var alt som skulle til. Det er sånt selv vi med grønn neglelakk kan sette klørne i.