Noen tar 7-mila rundt grøten og får aldri sagt det

Vi er alle tjent med litt mellommenneskelig diplomati. Men noen ganger kan budskapet bli så uklart at det blir ubegripelig.  Eller enda verre; bli så fleksibelt at det kan passe inn i en hvilkensomhelst tolkning.

Det siste kan gjerne skje hvis man har mannet seg opp til å si noe betydningsfullt, men tatt høyde for at dette ekstra følsomme mennesket må forberedes på en sannhet som er for tung å bære, sånn på strak arm.

Ekstra ille kan det bli om man faktisk forsøker å skvære opp i en vanskelig situasjon og det ender med at all skylden overføres på deg og den ekstra følsomme frikjenner seg selv. For de er på ingen måte tapt bak en vogn, disse konfliktskye menneskene. De har bare gjemt seg der til det er trygt å komme frem igjen.

Uansett har jeg, fru klar tale in persona, en tendens til å møte mennesker som tvinger meg til å være romanforfatter i mitt eget liv; altså holde tilbake mest mulig fakta for å opprettholde spenningen, eller stemningen. om du vil.

For man vil for all del unngå at trollet sprekker. Eller alle skrekkscenariers mor:  At elefanten i rommet manifesterer seg og tramper over oss alle.

Forstå meg hvis du kan

Dette maskespillet faller meg usedvanlig tungt. Ikke bare fordi jeg er journalist av den gamle skolen; den gang man fortalte poenget først og tok det derfra. Men fordi alt for mange uuttalte saker tynger meg ned og fratar meg den etterlengtede følelsen av å bli forstått. Sett, som det heter nå.

Da kan det være godt i disse postjuletider, etter at familier har vært samlet og generasjonsgamle traumer er blitt tvangsinnlagt under teppet; å trøste seg med at noen har det verre. For eksempel alle folka i Helga Flatlands trilogi Bli hvis du kan.

Der i gården, nærmere bestemt et trangt dalføre på Vestlandet et sted, er det nemlig ikke ende på alt det som ikke blir sagt. Det tar nesten livet av noen hovedpersoner i boken. Og faktisk livet av andre.

Både forfatteren, hvis jobb det er å holde tilbake informasjon, og de ekstremt innadvendte romanpersonene, holder igjen til bristepunktet.

Helt til de møter et friskt pust fra min hjembygd Bærum, faktisk. Og han er hellig overbevist om at alt ordner seg, bare man snakker om det.

Klar tale fra Bærumsfolk ?

Og jeg som trodde det bare var meg. Men for utenforstående er det kanskje et typisk trekk ved Bærumsfolk at «de snakker om det».

Det varierer, for å si det forsiktig. Noen jeg kjenner veldig godt fra den kanten, kan aldri få sagt det. Mens andre «sier det som det er». Det kan jo fort bli helt galt den andre veien. Og dessuten; hvem har monopol på den faktiske virkeligheten? Finnes den?

Noen ganger hadde det kanskje vært best å ikke si noe. Særlig hvis man er sint og såret. Som en direktespørrende Journalist fra Bærum vet jeg mye om akkurat det.

Så da går det som det pleier. Alt peker mot Den Gyldne Middelvei faren min prediket. (At han hadde det fra Platon, hadde jeg ingen anelse om , da hadde jeg nok vist større respekt og ikke fnyst det bort som typisk bærumsk besteborgerlighet.)

Pussig nok skriver den klokkeklartalende kommentatoren Therese Sollien om tilsvarende kommunikasjonsproblemer i den offentlige sektor i dagens Aftenposten. Mange av de filosofisk baserte rådene kan med fordel også benyttes i privatlivet.

Da blir fasiten omtrent slik; De som absolutt vil snakke om det, får ta en runde med sensuren. Mens de aller mest fåmælte,  får finne seg en tolk. Bare ligg unna meg. Jeg har gjort unna plikttjenesten på livstid.