bodil-collage

Hjernen vil hjem – men hva med meg?

Jeg er ingen. Ingens datter. Ingens mor . Ingens ansatt. Ingens kjæreste. Men det aller verste : jeg har ingen problemer å snakke om heller.

Er det rart jeg sitter rolig i sofan og sluker TV-serier til jeg kan bli Noen igjen?

Nei, det er faktisk helt naturlig – selv sett i hjerneforskningens gjennomtrengende lys.

  • Det finnes to krefter i oss, sier hjerneforsker Katarina Gospic til Aftenposten.

Den ene er at vi helst vil bli værende i Grotten, der det er trygt og godt, og vi vet hvor alt er. Den andre er evnen til omstilling når behovet for mat eller avverging av farer blir påtrengende.

Problemet er at vi har kunnet sitte stille i sofakroken altfor lenge, sier forskeren, og nå er tiden inne til omstilling! Det er visstnok ikke lett, men om vi kobler inn frontallappen i hjernen, går det bedre.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Datteren min er jo der, hun er bare lykkelig gift og ikke fullt så mammatrengende lenger.

No problem!

Vi kan nemlig forandre oss, bare vi snakker pent til oss selv (ikke noe Hvordan kunnnne du!!!) går turer i naturen, sørger for å sove nok, mediterer og gjør en ting om gangen.

Ja, jo, men den resepten har jeg fulgt i åresvis. Like fullt: akkurat nå kan jeg ikke tenke meg et tryggere sted enn sofakroken. Her har ingen farer truet siden jeg dro på weekendtur og skrudde opp for radiatorvannet. (det dryppet til slutt ned til naboen!) Og maten? kommer jo susende til døren, enten jeg ringer Foodora eller melder meg på kolonial.no.

Jeg burde være superfornøyd! Med mitt trygge, gode liv, der alt er løst på forhånd. No problem! Dont worry, be happy! Jeg burde ha de aller beste forutsetninger her jeg sitter med så mange puter under armene at selv TV-kontrollen synes langt borte.

Passe trøblete

Jeg vet ikke hvor langt hjerneforskningen er kommet her, men kanskje det er nå kroppen og hjernen skiller lag? For mens kroppen er klonet om til en potetsekk for å tilpasse seg sofalivet, vil hjernen min ut på tur. Hele livet har jeg vært på jakt etter en passe dose trøbbel uten å finne det. Når får man en passe dose? Det blir enten kjedelig, eller alt for mye. Men jeg har i alle fall forsøkt og alltid hatt nok å skrive hjem om.

bodil_avis
Livet som Aftenpostens utsendte under Moteuken i Paris, var trøbbel på første klasse.

Med andre ord: min hjerne er mer enn innstilt på endring; den higer etter det!

Derfor tvinger jeg meg nå opp av sofaen og inn på kontoret, der jeg utsetter meg for datatekniske prøvelser som nærmest tar pippen fra meg (du vet, den helt særegne trettheten som kommer over deg, når du lystig går i gang med et nytt dataprogram, og alle knappene plutselig er inaktive?)

De andre

Jeg trosser klumpen av skrekk i magen og legger ut på nye møter med ukjente mennesker, vanskelige situasjoner, nye steder. Slik jeg alltid har gjort. (I min ungdom dro jeg på lykke og fromme et års tid til Latin Amerika – bare sånn for å kjenne livet på strupen).

Problemet nå (hurra! et problem!) er at denne endringen ikke synes så viktig lenger. Det er blitt en fornuftig øvelse, noe jeg vet er bra for meg. For meg. Denne ingen. Som bare vet hvem hun er i møtet med søsteren, de kloke vennene, den skjønne datteren, (som jo alltid er der, selv om hun heldigvis er travelt opptatt med sitt liv,) de nye menneskene jeg kan dele nye erfaringer med, få nye innsikter av.

De andre. Så meningsløst livet er uten dem. Og hvilket helvete (ref Jean Paul Sartre). Men det er problemer jeg ikke vil være foruten. Ikke kan være foruten. Da ville jo, Gud forby, sofahjernen ta helt over. Og den er hakket for putemyk for meg.

Les Mer