gucci-bie-oslo-sporveier-bodil-fuhr

Sporveisk superflaks på selveste Fredag den Trettende

Det var akkurat over midnatt, da uflaksen trådte i kraft. Vennen min ble plutselig dårlig og måtte forte seg hjem.

Jeg var i fortsatt festhumør, men henger jo ikke rundt på byen alene, så jeg satte meg på 12-trikken og Facebook-underholdt meg selv hjem til Frogner plass.

Der hoppet jeg av og svinset de siste kvartalene hjem. Først da jeg var vel innenfor døren og slapp fra meg veske og jakke, fikk jeg en klar følelse av at noe manglet.

Gucci Bzzzucci

Skjerfet mitt! Bieskjerfet jeg nettopp hadde cashet inn i Paris, etter å ha sett det første gang i LA og tenkt at man kjøper ikke Gucci i Los Angeles med den dollarkursen vi har nå, vi har jo Guccibutikk i Oslo og et effektivt internett.

Men ikke effektivt nok, for da jeg sjekket, fant jeg ikke dette særpregede skjerfet med to gigantiske bier vevet inn på hver langside. Ikke hadde de det i Oslo-butikken heller. Men de har det antageligvis i Paris, trøstet ekspeditøren, som så hvor skuffet jeg ble.

Trygge små problemer

Jeg vet ikke hvorfor jeg klamrer meg fast til pinlig overfladiske problemer i en verden som vrimler av katastrofer, men kanskje det er en slags beskyttelse? Mot uoverkommelige kriser som overbefolkning, klimatrusler og umenneskelige konflikter.Vestens kollaps med kinesisk overherredømme eller ISIS kalifat som konsekvens. You choose.

Nei, takke meg til et etterlengtet Gucci-skjerf. Som, må jeg innrømme, var mye av grunnen til at jeg la min planlagte bytur til Paris. Og ikke Istanbul, som lenge har stått på min bucket liste, jeg hadde nær sagt før den jevnes med jorden.

Alkymistiske Superstjerner

Ser du ? Estetisk virkelighetsflukt er livsnødvendig når ingenting er tomhet og jag etter vind lenger, men ramme alvor. For alle andre enn oss velfødde vestkantnordmenn som må lete etter problemer av typen; hvor er bieskjerfet mitt?

Nå skal det sies til mitt forsvar at akkurat dette skjerfet har tung symbolsk betydning. En ting er at de forplantningsdyktige  små biene er truet av plantegifter – nok en mulighet for sivilisasjonens endelikt – de er også alkymistiske superstjerner.

Poenget med livet

For hva gjør biene? De forvandler det potente blomsterstøvet til honning. Eller flytende gull, om du vil. De er altså effektive og helt reelle  alkymister, disse stripete små soldatene. Forbilder for oss mennesker, som også fortrinnsvis bør foredle vår sjel maksimalt den tiden vi har på jorden. Selve poenget med menneskelivet, spør du en alkymist.

En sporvogn med skjerf her?

Så hva gjorde jeg? Etter å ha ringt Continental og innsett at jeg måtte ha lagt igjen skjerfet på 12-trikken? Jeg gikk ut i natten og ventet på trikken. Først den mot Majorstua. Så den mot Sentrum. Men intet skjerf, kunne jeg konstatere, da de snille konduktørene lot meg gå bak og sjekke de mennesketomme vognene.

Kanskje det er levert inn, sa den ene. Ring dette nummeret, så får du beskjed.

Men nei, de hadde ikke fått inn noe skjerf. Fredag den trettende var et faktum. Jeg hadde mistet bieskjerfet mitt.

Alkymi i praksis

Natten ble kort og søvnløs. Og selv om jeg hadde mistet troen, hadde jeg et lite håp. Så jeg ringte Sporveisnummeret på morgenkvisten, for kanskje, kanskje…

-Et skjerf? Jo, det kom visstnok inn et skjerf her i natt. Et øyeblikk. Kan du beskrive det?

Jeg har egentlig ikke vært spesielt glad i Oslo Sporveier. De kommer sjelden på tiden, smeller døren rett for nesen på deg, sånne ting. Men etter å ha vært på endestasjonen på Grefsen, der Sadaf Batul Safdar personlig kom ut på trappen med et pent sammenbrettet bieskjerf, er enda en alkymistisk prosess fullendt. Jeg blir bløt i hjertet bare jeg ser en blå trikk.

gucci-skjerf-oslo-sporveier-bodilfuhr.no
Sadaf Batul Safdar leverer.

Legg inn en kommentar