Sosial angst er en ensom affære

Jeg er sjelden plaget av sosial angst.

Men når jeg mutters alene, etter å ha vært pensjonert motearbeider i Aftenposten siden begynnelsen av århundrede, går på Oslo Runway-visning en kald vinterkveld, må jeg ta noen ekstra magadrag for å opprettholde den indre balansen.

looking-away-oslo-runway
Alle ser bort. Lenge før visningen begynner.

Her er ikke problemet at folk stirrer rart på deg, for det er jo alltids noen av dem og, men nei, det er de som overser deg, kanskje til og med vet godt hvem du er og later som de ikke ser deg, som er det største problemet. Hvis du lar det blir det, vel og merke.

Angsten kan få vinger

For det er nå engang sånn med angst, at den har dårlig vilkår i realitetene, med mindre du utstyrer den med vinger. Og det er jo fort gjort, når man glemmer å puste og oksygentilførselen til hjernen avtar.

who-are-they-oslo-runway
Hvem er de? Hva har de på seg?

Da kan det lønne seg å føre all oppmerksomheten over på de andre. Sjekk ut hvordan de går kledd, lur på hvem de er, hva som helst for å komme unna din egen selvbevissthet. Den er ekstremt ukledelig for de fleste av oss. Og jeg pleide jo å mestre dette gamet til fingerspissene!

Nøye på kleskoden, da.

Dessuten har jeg vært ekstremt nøye på hvordan jeg selv  går kledt, naturligvis. Klassisk toppdesign; litt sånn belgisk, for det er enda kulere enn det italienske, med en eklektisk vri på accessoiret, for det er veldig nå.

recens-jentene-elise-by-olsen-ogmaria-paenau
Recens-jentene Elise By Olsen og Maria Pasenau er Norges antisvar på Patsy og Edwina.

Så ja, presentasjonen er i og for seg i orden. Men det er bare å innse; i likhet med Patsy og Edwina; man er faktisk ikke Absolutely Fabolous lenger. Blitzen lyner ikke lenger når du ankommer Carousel du Louvre, iført store pelser, spradende på høye hæler.

Jeg føler meg litt svimmel

For det gjør jeg selvfølgelig ikke; den hvite, tibetanske lammeskinnspelsen er stivnet av elde og  jeg føler meg litt svimmel, egentlig, på veldig høye hæler. Med mindre jeg har en mann å klamre meg fast til, går jeg lavt.

peder-borressen-mr-moods-of-norway-and-bodil-fuhr
I fjor sommer så alt litt lysere ut, naturlig nok. Da ble jeg reddet av galante Peder Børressen, Mr Moods of Norway, som tilfeldigvis sto bak meg da jeg ble overtalt til å gå på en visning uten billett.

Energien er vel heller ikke helt den samme. Der jeg for 20 år siden, under Moteuken i New York, kunne tråkke forbi hele køen og inn til første benk på ren attitude, ville jeg nå ikke drømme om å gå på en visning uten invitasjon. Man har jo en viss verdighet man vil opprettholde.

Spark aldri nedover

Nettopp derfor er det en ting man definitivt bør holde seg for god til, når man føler seg utrygg og utilpass i en sosial setting; og det er å sparke nedover. Overse dem man selv ikke syns er så kule, for liksom å beholde den siste rest av selvrespekt.

show-over-oslo-runway
Når man endelig treffer noen man kjenner, er de travelt opptatt med arbeid. Dessuten er showet over.

En utrolig billig, og derfor så altfor lettkjøpt løsning, jeg er redd jeg har gjort meg skyldig i, sikkert både en og to ganger. Det skal forsøksvis ikke gjenta seg.

Inntil da skal jeg takle de fjerne blikkene jeg sikkert har gjort meg fortjent til, med hevet hode. Karma is a Bitch, sånn er det bare.

Legg inn en kommentar