Sommerfuglens utholdende letthet

Se! der flyr den igjen, den hvite kålsommerfuglen. En slags arbeidshest blant disse skjøre skapningene som kan overleve alt fra Femundmarkas kalde jord  til Barcelonas glohete fortau, Rhodos kraftige vinder og Irlands piskende regn.

Den har vært mitt reisefølge, denne florlette skapningen, gjennom jord, ild, luft og vann på nettopp nevnte zik zak reise av en sommer. Både i form av sitt eget esoteriske vesen og sommerens lesefølge; Lea Korsgaards bok «Innen året er omme – hva 64 sommerfugler lærte meg om naturens største gåte». Pompøse greier, men hun drar det i land, takket være de mest interessante digresjoner omkring livets mysterier , menneskets ukuelige vilje til å finne mening i det hele og ikke minst sommerfuglens gudbenådede evne til total transformasjon. Den må jo gå totalt i oppløsning der inne i puppen for å bli seg selv – fullt og helt.

Slektsbevisste skapninger

Og så får jeg vite at de har enda flere mirakuløse egenskaper å by på, disse sommerfuglene. De bærer i seg en slektshistorie som gjør at de vender tilbake til sitt opprinnelsesland flere generasjoner etter sitt opphav! Altså hvis bestemor ble klekket og levde sitt liv i Danmark, så er det dit avkommet vender tilbake, selv om de har rotet seg helt bort til Afrika gjennom et par generasjoner . Det ligger i DNAet, som det meste annet for alle levende skapninger.

Vanskelig å finne en mening i det. Men jeg er blitt mindre opptatt av mening og mer opptatt av mønster sånn etterhvert. Ta denne sommeren, som til nå har fortonet seg som en kakafoni av usammenhengende opplevelser. Nå ser jeg at den henger sammen – at jeg rett og slett har findyrket de fire elementene gjennom fem intense uker. Først nærkontakt med Moder Jord på telttur i Femundmarka, så litt sånn fyrrig mellomspill i et glohett Barcelona, dernest full blæst med to villfarne barnebarn på Rhodos og avslutningsvis stille søken ved hellige kilder i et regntungt Irland.

En hvit tråd

Mye fint på altfor kort tid. Men nå som det er gått noen uker siden sistnevnte, kan jeg faktisk kjenne på en slags helhet. Med sommerfuglen som en hvit tråd  fra sted til sted.  For den har dukket opp – alene og en eneste gang på hvert sted – flakset rundt som en påminnelse om noe flyktig, vakkert og alltid tilbakevendende.

Og jeg er ikke alene i min poetiske tolkning av min medreisende.Særlig hvite sommerfugler har gjennom tidene blitt forbundet med udødelighet, gjenfødsel og håpet om forvandling. I Japan trodde folk en gang at alle døde mennesker vendte tilbake som hvite sommerfugler. Og i Irland på 1600 tallet ble det innført en lov som forbød folk å drepe hvite sommerfugler, fordi de trodde at hver og en av dem bar på sjelen til et dødt barn.

Ny begynnelse

For meg har mine følgesvenner denne sommeren vært mer som påminnelser om det storartede, skjøre og sammenhengende – selv altså i mitt lappeteppe av en sommerferie. Nå som jeg ser at den faktisk var komplett i all sin handlingsmetthet, er jeg klar for å begynne på nytt.

Også fordi jeg har lest ferdig sommerens feriebok, der Korsgaard avslutter med noen usedvanlig oppmuntrende sitater  fra filosofen Hannah Arendt:

Vi, hvert eneste eksemplar av arten menneske, er født med en enestående evne til å handle. (….) Vi skal alle dø, men vi er ikke født for å dø. Vi er født for å begynne. Nye begynnelser bryter alltid fundamentalt med det som har gått foran; de er alltid spontane, uventede, usannsynlige. (…) Troen og håpet springer ikke ut fra en forestilling om slutten, men med erkjennelsen av at vi har evne og vilje til å se alt forfra, velge anderledes, gjøre om. Handling er faktisk en evne hos mennesket til å utrette mirakler».

And finally an English translation :

The Bearable Lightness of the Butterfly
Look! There it flies again—the cabbage white butterfly. A sort of workhorse among these fragile creatures,
capable of surviving everything from the cold soil of Femundsmarka to the scorching pavements of Barcelona,
​​the fierce winds of Rhodes, and the lashing rain of Ireland.
It has been my traveling companion—this gossamer-light creature—through earth, fire, air, and water on that
very zigzag journey of a summer. It accompanied me both as an esoteric being in its own right and through my
 summer reading: Lea Korsgaard’s book *Before the Year Is Out*—"what 64 butterflies taught me about nature’s 
greatest mystery." Grandiose stuff, yet she pulls it off, thanks to fascinating digressions on life’s 
mysteries, the indomitable human will to find meaning in it all, and—not least—the butterfly’s divinely 
gifted capacity for total transformation. After all, it must completely dissolve inside the chrysalis to 
become itself—fully and wholly.
And then I learn that these butterflies possess even more miraculous qualities. They carry a lineage that 
compels them to return to their ancestral land generations after their origins! In other words, if a 
grandmother hatched and lived her life in Denmark, that is where her descendants return, even if the 
intervening generations have wandered as far afield as Africa. It is encoded in their DNA—as is most 
everything else for all living creatures.
It is hard to find meaning in that. Yet, over time, I have become less concerned with meaning and more 
interested in patterns. Take this summer, for instance, which until now has seemed like a cacophony of 
disjointed experiences. Now I see how it all connects—that I have essentially cultivated the four elements
over the course of five intense weeks. First, close contact with Mother Earth while camping in Femundmarka;
then, a fiery interlude in sweltering Barcelona; next, a whirlwind experience with two wayward grand-
children in Rhodes; and finally, a quiet quest at holy wells in rain-drenched Ireland.

So much beauty packed into far too little time. But now that two weeks have passed since the latter event,
I can actually sense a kind of wholeness—with the butterfly acting as a common thread connecting one place
to the next. For it appeared—alone, just once in each location—fluttering about as a reminder of something
fleeting, beautiful, and ever-recurring.
And I am not alone in my poetic interpretation of my traveling companion. White butterflies, in particular,
have long been associated with immortality, rebirth, and the hope of transformation. In Japan, people once
believed that the souls of the dead returned as white butterflies. And in 17th-century Ireland, a law was 
enacted forbidding the killing of white butterflies, as it was believed that each one carried the soul of 
a deceased child.
My companions this summer served as reminders of the magnificent, the fragile, and the interconnected—even
within the patchwork quilt of my summer holiday. Now that I see how complete that holiday actually was, 
despite—or perhaps because of—its whirlwind of activity, I am ready to start anew.
I am ready, too, because I have finished reading my summer book, in which Korsgaard concludes with some 
exceptionally heartening quotes from the philosopher Hannah Arendt:
"We—every single member of the human species—are born with a unique capacity for action. (...) We are all 
destined to die, yet we were not born to die. We were born to begin. New beginnings always represent a 
fundamental break with what has gone before; they are invariably spontaneous, unexpected, and improbable.
 (...) Faith and hope do not spring from a notion of the end, but from the realization that we possess the
 ability and the will to start everything anew, to choose differently, to begin again. Action is, in fact,
 a human capacity to work miracles".