Søk utover. Mot Gud, naturen og andre mennesker.

Leter du etter meningen med livet, finner du den garantert ikke i kretsen rundt din egen navle, påpekte filosof Lars Fr Svendsen engang i et foredrag om Ensomhet.

Her kan det se ut som de fleste forståsegpåere er enige . I vår lille nyttårsjakt på mening, deler jeg her oppsummeringen av en prat jeg hadde med filosof Arne Johan Vetlesen da jeg fortsatt jobbet i Aftenposten for to år siden.

Vetlesen drives frem i livet av en kombinasjon av plusser og minuser. Plussene er det som gjør at ting er interessante og viktige – det gir mening for ham. I tillegg kommer også plikter, omsorg og ansvar som han bare må forholde meg til, enten det passer ham akkurat da eller ikke.

-Vi sitter alle fast i spennet mellom kravene fra samfunnet og kravene til oss selv; etter hvert er det blitt to sider av samme sak. Presset fra omgivelsene har flyttet inn i hver og en av oss og mange får et slags utbyttingsforhold til seg selv.

Ungdom er uten dybde og ro

Ungdom har i tillegg så store valgmuligheter at de vanskelig klarer å forplikte seg til relasjoner eller andre ting som krever ansvar og forpliktelse. Slik går de glipp av varighet og dybde og en form for ro.

Folk som faktisk har funnet en mening med livet, i alle fall bestemt hva som er viktig for dem, finner en form for konsentrasjon, de behøver ikke teste ut alt det andre, de har gjort sitt utvalg. Man lar seg ikke lenger tyrannisere av forandringsmonsteret. Reklameverdenen, for eksempel, kan jo ikke fordra folk som er fornøyde, da har de ingenting å spille på.

Identitet må skapes fra bunnen av

Vi lever også i en tid der identiteten ikke er gitt, den må konstrueres fra bunnen av. Alle må selv kunne svare på hva som er viktig i deres liv og hvorfor – spørsmål som inntil ganske nylig ble besvart av forfedre, religion eller tradisjon.

Det kan vise seg å bli et svært anstrengende prosjekt når ingenting ligger fast og forandringer dukker opp raskt og uventet. Mange mener at løsningen er å gå innover – i en form for mindfulness, men jeg tror vi har drevet nok rovdrift på vår egen menneskelige kapital. Svarene vil uansett komme til kort.

Etter mine begreper ligger løsningen i å gå utover. Mot andre mennesker, Gud eller naturen.

Meningen med naturen er tapt

Dessverre har vi tømt naturen for all mening og forklarer skapelsen ut ifra vår egen navle. Vi har også et nedlatende forhold til såkalte primitive kulturer – selv om de faktisk klarer å ha et balansert forhold til naturen – ikke bare ødelegge den.

Selv hadde jeg en fase i 19-20-årsalderen der jeg var opptatt av eksistensialisme, Sartre og Nietzsche og deres militante påstand om at det ikke finnes noen mening utenom individet.

Men livet har lært meg at man må utenfor seg selv. Setter man mennesket i Guds sted, blir meningen og livsinnholdet etter hvert helt utvannet.