feel-like-an-angel-bodil-fuhr

Sliter du med følelsen av å være mer verdt enn andre?

Janteloven har fått ny status. Men bak de kledelige mindreverdighetskompleksene kan det skjule seg et «merverdikompleks».

Ydmykhet og selvutlevering, da fortrinnsvis av pinlige svakheter, er hard valuta i dagens norske mediebørs. Det er jo så Sympatisk! Sårbart! og ikke minst; Modig!

Men under det hele lurer Merverdikompleksene eller The Superiority Complex , som er fagbetegnelsen. Det ene kan visstnok ikke fungere uten det andre.

Bra demonstrert når artisten TIX presenterer Jantenasjonen Norge med en grandios fremstilling av seg selv som engel, mens han synger om hvor liten han føler seg i forhold til Drømmedama. Eller influencer Sophie Elise, som ofte har gitt uttrykk for hvor stygg, rar og uelsket hun føler seg, mens hun faktisk blir beundret av mange og ser ut som en perfekt tegneseriefigur.

Eller enda mer uttilslørt:  Exit-gutta, sjelløse pengeskaller som tror de er mer verdt fordi de har penger. (legg merke til hvordan jeg her rakker ned på noen jeg mener har mindre sjel enn meg selv).

Falsk selvtillitt

Dette merverdikomplekset kan fort forveksles med selvtillitt, men forskjellen på et merverdikompleks og den ettertraktede selvsikkerheten, er at sistnevnte ikke sammenligner seg med de andre. De andre kan være så fabelaktige eller stusselige de bare vil, det rokker ikke ved et selvsikkert menneskes opplevelse av seg selv.

For innerst inne vet de naturlig selvsikre at verdien av et menneske er lik verdien av et annet menneske, selv om den ene er såkalt rik og den andre såkalt fattig.

Merverdikompleksfellen

Akk ja. Det var idealet. Men de fleste av oss må nok leve i dumphusken mellom mindre-og merverdikompleksene. Og så, ettersom årene går og man mer eller mindre har avfunnet seg med sine egne tilkortkommenheter, kan det virke som det er lettere å falle i den siste fellen. Merverdikompleksfellen.

Man har jo både studert, reflektert og ikke minst erfart mer enn de aller fleste etter alle disse årene.

Kan det være slik at når man var ung, følte man lettere at alt var galt med en selv, mens når man blir gammel, blir det mer og mer galt med de andre? Typ alt var bedre før, bortsett fra en selv, altså.

Dagens ungdom, for eksempel? Hva skal man si om dem? Nå har de jo fått kjørt seg hardt i over ett år, ikke minst fordi de er oppdratt med tildels falske forestillinger om at de vet best, hvis de bare får tenkt seg om. At de kan bli hva de vil, hvis de bare  ønsker det hardt nok. Og ikke minst; at de er superflinke, uansett hvor dårlig de presterer.

Belønningshelvete

Litt overdrevet  kanskje, men Belønningshelvete har lagt seg som en klam hanske rundt de oppvoksende generasjoner i vår del av verden. Oppoverbakkene er avlyst, strev og selvdisiplin er dårlige, i beste fall halvfascisitiske oppfinnelser, og tilbake sitter de nydelige unge menneskene med alt sitt uendelige potensiale og råtner opp innvendig. For det hjelper jo ikke å være begavet hvis du ikke skjøtter ditt talent. Og det krever altså både arbeid og selvdisiplin sist jeg sjekket.

Og det er det mange som har, bevares. Men her har jeg inntrykk av at de deler seg i to leire; De superflinke og overdrevent arbeidsomme mot de ukonsentrerte, maniske livsnyterne.

Hvem av dem er mest verdt? I forhold til hva? Samfunnets nådeløse krav om prestasjoner? Superpedagogens edle ide om esling av den enkeltes potensiale? Eller Livets meningsløse mandat om å holde det gående på et vis til Døden skiller oss ad?

Menneskeverd

En ting er i alle fall helt sikkert; jeg stiller flere spørsmål med årene. Blir mindre skråsikker. Og mer undrende , faktisk.

Så jeg nøyer meg med alle spørsmålene, svarene detter jo ofte ned på både den ene og den andre siden.

Men menneskeverdet står fast. Det ble etablert av FNs Verdenserklæring om menneskerettigheter i 1948, faktisk. Og det lyder slik:

«Alle mennesker er født frie og med samme menneskeverd og menneskerettigheter, de er utstyrt med fornuft og samvittighet og bør handle mot hverandre i brorskapets ånd».

Ahh, jeg kjenner det historiske suset legge seg som et mykt teppe over den polariserte tidsånden.  Ikke rart man kjenner seg litt bakstreversk iblant.

Legg igjen en kommentar