Skjønnheten og Udyret ser tilbake. Og blingser.

Du vet du ikke er i takt med folk flest, når du har sett generalprøven på Nationaltheatrets Cyrano og tenker : Hvorfor setter de opp dette stykket? På denne måten? Med disse skuespillerne? Og den scenografien?

Og du dagen etter kan lese at dette er «bittersøtt og underholdende» eller «et uttrykk for en hengivenhet til teater, poesi og den store, rene kjærligheten».

Cyrano de Bergerac er en romantisk tragikomedie fra 1897, som handler om en stygg mann med en vakker sjel. Det siste vet man fordi han uttrykker den med poetisk bravur.

Han viser seg å være forelsket i sin vakre og adelige kusine, Roxane, som på sin side er forelsket i en usedvanlig vakker, men simpel soldat. Soldaten er også forelsket, såpass at han mister munn og mæle og fremstår som Dum i møte med den elskede. En katastrofe i denne sammenheng, ettersom Roxane må ha en beleven mann som kan uttrykke sine følelser på et elegant vis «ellers dør hun «.

Cyrano påtar seg rollen som sufflør og brevskriver og forfører dermed hennes sjel, om ikke hennes kropp.

I disse Tinder-tider

Stykket er både høyromantisk, filosofisk og tidsaktuelt. Nå som folk, fra 15 – 55 møtes på Tinder, etter å ha swappet seg frem til et ansikt de liker, som også liker ditt, har Trynefaktoren antatt nye høyder. Folk måler og veier og vurderer hverandre som aldri før. Uten å ta nevneverdig hensyn til «sjelen».

Da kan det jo fort oppfattes som en romantisk lettelse når mennesker lister seg frem på silkesko med sine edle følelser, fremført på vers – noe forøvrig hele ensemblet får til å høres helt naturlig ut. En bragd i seg selv.

Og det er ikke skuespillerprestasjonene det er noe galt med, snarere tvert i mot. Men når en mann skal spille forelsket, selv om det bare er skuespill, hjelper det med en viss kjemi mellom partene. Og Bjarte Hjelmeland har åpenbart bedre kjemi med soldaten enn med kusinen.

Og siden det i denne omgang handler om neser, kommer vi ikke unna at Roxane, spilt av aldeles yndige Andrea Brein Hovig, også har en godt voksen nese. Men den er det ingen som legger merke til, selv om det altså skal være hennes ytre skjønnhet, ikke hennes sjel, som er avgjørende for de to beilerne.

Hvis dette er tenkt som en interessant vri, forsvinner den i den øvrige «teaterrealismen» av klassiske kostymer og «gammeldags» scenografi med balkonger og vertshusscener.

Jeg har såpass dyp hengivenhet til teatret (og til den store, rene kjærligheten) at jeg setter veldig stor pris på en scenografisk mix av gamle rekvisitter og projisert film. Men jeg ble såpass forstyrret av et grusomt sceneteppet, lappet sammen av liksomskriblede dikt, at jeg måtte helt ut i noen krigsscener for å bli forført visuelt.

Slik jeg ble av det første, altfor korte scenebildet av Cyrano, oppe i et tre, i en månelys stjernenatt.

Så om du «unner deg denne teateropplevelsen» , som det heter i reklamen,  så vit at du ikke er alene om din lett negative undring. Du er ikke nødvendigvis en avstumpet kyniker om du ikke gråter og gleder deg over akkurat denne versjonen av den klassiske kjærlighetshistorien.