Sjuskete moro på Nationaltheatret

Åpningen er sterk; en ensom figur står høyt hevet over scenen og gir et skremmende effektivt bilde av den nerdete, sære gutten som bare er noen tastetrykk unna guddommelig status som DJ.

Savnet felleskap

Neste tablå i Arbeidstittel: Savnet felleskap viser et stort filmlerrett med fugler som flyr i såkalte skyformasjoner på vei sørover. En av klodens mest beundringsverdige flokkmentaliteter.

På scenen sitter  tre skuespillere innpakket i plast med masse grønne planter rundt seg. Drivhuseffekten er ytterligere understreket av et røykfylt drivhus som stadig vekk oppsøkes.

nationaltheatret-savnet-felleskap-bodilfuhr.no
Drivhuseffekten får sitt.

Fuglene har skjønt det;  de drar dit de skal på rent instinkt, uten å tenke over sommerkroppen eller andre uvesentligheter før de tar av til Syden.

Menneskene, derimot, har mista det. De klarer ikke engang å snakke sammenhengende der de sitter passivt og følger fugleflukten på en skjerm.

Uten dogmer

De sammenlenkede tablåene som nå følger harselerer først og fremst over individets hjelpeløse oppgave i en verden uten dogmer, der alle fra Jesus til Det Norske Arbeiderparti har mistet sin relevans.

nationaltheatret-savnet-felleskap-bodilfuhr.no
Jesus + Arbeiderpartiet. Også her.

Nå skal man ikke lenger finne seg selv, man må skape seg selv fra bunnen av. «De andre» er bare tilskuere, relasjonsproblemer som skal løses, fortrinnsvis av en coach som gir  «mestringsfølelse».

De sliter konstant med å komme i kontakt med hverandre , de fire skuespillerne, som sammen og hver for seg leverer slapstick på høyt nivå.

De absurde tablåene harselerer over alt vi siviliserte mennesker bedriver for å komme nærmere hverandre; fra bokklubb, til vennemiddager, dugnad og nudistleir.

nationaltheatret-bodilfuhr.no-savnet-felleskap
Herlig moro om kropp og sånn.

Det er morsomt, på den tidvis ubehagelige måten. Noen ganger overtydelig, på den irriterende måten. Men alle med Jon-Fosse-angst og sans for slapstick, kan trygt innta plassene på Amfiscenen.

Hva vil han si?

Der kan du lure på hva han prøver å fortelle oss med denne forestillingen; den geniforklarte Jonas Corell Petersen, som både har skrevet og regissert stykket.

Er det at vi, som fuglene, trenger å hente oss inn på en indre styrelse for å kunne oppnå et ekte felleskap? At all Solidariteten , som siden 60-70-tallet har bygget seg opp til guddommelige proporsjoner – har mistet sin kraft?

nationaltheatret-bodilfuhr.no-savnet-felleskap
Hver mann, sin solidaritet.

Har noen av oss – i all vår streben mot det dogmefrie mennesket, selv endt opp som de apekattene vi ler av i zoologisk hage?

Referansene er mange i dette fragmentariske stykket. For det er jo slik livet er blitt – oppstykket . Vi er alle Work in Progress – og nåde være med den som stagnerer !

Men det blir for mye , selv for et publikum som sjekker mobiltelefonen hver femte minutt. For mange gode ideer over for lang tid. Med pause innimellom!?

nationaltheatret-savnet-felleskap-bodilfuhr.no
Alene sammen.

Å dømme etter tittelen er det kanskje tenkt at stykket skal gjenta seg selv, være for langt, for usammenhengende, slik et utkast til et ferdig arbeid er det.

Eller så er det bare et resultat av at regissøren har skrevet stykket selv og forelsket seg i too many darlings han ikke hadde hjertet til å ta livet av.

Uansett ble det for mye moro på de samme premissene for meg . Halvannen time før pause var akkurat passe.

1 comment

Legg inn en kommentar