Her er du sikret en død i skjønnhet.

Dramadronningen over alle dramadronninger, Hedda Gabler, har tatt på seg danseskoene. Og vi lar oss forføre og manipulere av denne androgyne maktkvinnen, så malplassert i det 19ende århundrede. Så riktig på dagens Opera-scene.

Opprør mot hverdagens tragedie

Og så langt fra Svanesjøen som man kan tenke seg , i et svart landskap med røde detaljer, der hun kjemper ut sitt onde opprør mot hverdagens tragedie.

Og kroppen lyver ikke. Alle bevegelser snakker direkte til oss. Noen ganger litt for overtydelig.

Men der salige Ibsen lot underteksten sive ut mellom linjene, er det musikken som underbygger handlingen i denne dødsdansen. Nils Petter Molværs særegne , sensuelle  lydbilde har en nærmest rituell kraft som gir mening i seg selv.

Ragnhild, min kjære operavenninne og jeg, blir begge som bedøvet av dette dypfrekvente klangbildet, inntil regissør Marit Moum Aunes neste teatrale tablå tar pusten fra oss.

-Det blir jo nesten feil å se dette om igjen, sier Ragnhild, som gjerne ser en forestilling to ganger. Her er noen av regissørgrepene så overraskende at gjensynsgleden aldri ville kunne veie opp for det.

Dødsromantisk Hedda

Og så er det Hedda. Så fri! Så sterk! Så dødsromantisk! som vi aldri har sett henne. I Grete Sofie Borud Nybakkens skikkelse er hun i fritt fall. Sammen med alle de andre hun sørger for å ødelegge i sin ubendige destruktivitet.

Men vi forstår henne, der møblene kommer knirkende ned fra taket som fløyelsbelagte bur. Der bokmannen Teilman, maktmennesket Brack og levemannen Løvborg omringer henne på alle kanter. Disse menneskedyrene er fanget av alt fra møbler til konvensjoner og alkohol.

Og jegerkvinnen Hedda nekter å være en av dem. Hun ofrer heller livet på skjønnhetens og den opphøyede perfeksjonens alter. For å slippe fri.

Og en vakrere død enn sluttscenen vi vegrer oss sånn mot, kan man knapt tenke seg.

Hedda vant til slutt.