bodil-fuhr-stena-saga

Regnbue ved Reisens Slutt

Ikke akkurat Titanic, men imponerende nok, Stena Saga, der hun ruger langs bryggen på Vippetangen; klar for å romme alt fra flatfyll på trange firemannslugarer til kultiverte Skagenbesøkende med sjøutsikt fra kapteinslugaren.

Fri for skam, snarere stolthet, nå som vi vet at cruiseskip bidrar til miljøvennlig svovelutslipp, entrer vi farkosten sammen med en horde mennesker vi sjelden ser maken til.

Sett Sjøbein

Her er damer med caps, boblejakke  og gigantiske liksomsafirer i ørene. De har pyntet seg akkurat nok til å stå i mot vinden som blåser på røykedekket, der de aller helst befinner seg. Mennene deres har allerede satt sjøbein, og det skal komme godt med, viser det seg, selv om sjøen er helt rolig der de vaier ut på dekk sånn et sted utenfor Drøbak.

Det er søndag, og jeg lurer på om de er trygdet alle sammen, siden de kan fylle på sånn i forkant av en mandag. uten et edru gløtt i sikte. Bakrusen kan vente til man går i land på tirsdag. Nå slipper man i alle fall trusselbrev fra NAV for utidig utenlandsopphold.

bodil-fuhr-stena-saga
Alle mann på dekk

Men hva gjør en relativt edruelig dame som meg, sånn utenom Skagensesongen, på et gjennomfuktet sted som dette?

Det begynte noen hundre meter lenger bort i gaten. En usedvanlig begavet teatergjeng, med Marthe Sofie Løkeland Eide i spissen, arrangerte en av sine utsøkte Bingo-kvelder, der publikum er ekte Bingo-deltagere og følelsen av Kanariøyene og Danskebåt er muntert påtrengende.

Fullkommen ironi

Denne kvelden hadde de 90-tallet som tema, Titanic-klipp gikk over storskjermen, og talentfulle sangere spratt opp og sang alt fra My Heart will go On til Hit me Baby One more Time. Jeg ble så intenst begeistret over denne fullkomne ironien at jeg knapt la merke til at jeg vant. To gratisbilletter med Danskebåten til Fredrikshavn. En times kjøretur fra Aalborg, min mormors by.

Bingo på Fritidsklubben

Sånt kan man ikke la gå fra seg, det ville vært en hån mot tilfeldighetene, som jeg ellers har så stor respekt for.

Så jeg bestemte meg for å avslutte forestillingen med en bølgende fanfare. I tillegg til å få bekreftet alle mine fordommer om denne forfyllede fartstripen mellom fedre- og moderlandet mitt.

Tuddelutt!

Det skal vise seg å bli en smal sak. Godt voksne menn med bart hilser oss med et tuddelutt   der vi smyger oss forbi hverandre med trillekoffert i den flysmale korridoren. Konene deres har mer enn nok med å hive innpå en klunk til fra lommelerken, før de drar seg langs gelendret opp til baren.

Men heldigvis;  innenfor denne baren og en slags hamburger restaurant, ligger båtens bedre restaurant, der prisene ser ut som de er gått gjennom taxfreemaskinen uten at det skorter på kvaliteten. Et glass Moet & Chandon til 105 kroner, for eksempel. Like mye som en pils på Tjuvholmen.

god-mat-stena-saga
Et utmerket måltid

Nå seiler vi. Drøbaksundet plasker utenfor, men båten ligger støtt som en påle. Langsomt siver minnene på. Alle gangene jeg reiste med moren min som barn for å besøke mormor i Aalborg. Båten gynget mye mer da, jeg måtte få reisesyketabletter og legge meg tidlig, husker jeg. Men hva gjorde vel det! Jeg skulle til Ålborg! Med Tivoli og Zoologisk hage og fersk loff med masse smør og sjokoladepålegg til frokost.

Alle skal med!

Jeg gleder meg til gjensynet. Men først en røyk etter maten, insisterer min venninne. Veldig bra forslag, viser det seg, her samles nemlig en vennligsinnet gjeng med plass til flere medlemmer. Alle skal med, insisterer Vesla, en friskus av en dame med snakketøyet i orden, bortsett fra de brune tennene.

Sebastian, en ung mann i tyveårene, byr meg armen, og selv om jeg får en lett geriatrisk følelse, er det jo gøy  å bli geleidet inn i baren, spandert på og pratet så mye tull med at det grenser til det absurde.

Hvorfor drikker Sebastian?

Vi breier oss ut på de røde skaibenkene foran dansegulvet, hele gjengen fra dekk. Ole Ivars eller deromkring er i gang, og det er en haug med pensjonister også. Par i 70-80 årene som swinger seg glade. En av dem kommer og insisterer på at denne Sebastian må danse med meg, sånt gjør man bare, men, nei, Sebastian vil prate, om farens firma som han jobber i uten at det er det han vil i livet. Han bare må likevel.

Er det rart man drikker seg fra sans og samling på firmakortet ?

Egenartet Partyzone

Hva med i morgen, da, spør jeg bekymret. Ikkeno problem, da skal han sove. Alle skal det. Denne gjengen kjøper nok sprit, røyk og godteri til å få enda en frireise fra søndag til tirsdag. Dette er deres partysone. Vi må danse! Hva med discoen, spør jeg Sebastian, kanskje litt mer dansbart der?

Disco godteri

På ingen måte. Der, oppunder øverste dekk, høres bare småpraten til en gjeng pensjonister som drikker kaffedoktor og spiser store mengder godteri .

Antropologen i meg fniser av fryd. Noen burde ta en hovedoppgave på denne gjengen. Men jeg skal legge meg på tidenes smaleste brisk og hvile ut til morgendagen.

bodolfi-kirken-aalborg-bodil-fuhr
Ingenting er som før

Ålborg kaller! En kulturby en drøy times togreise fra havnen.

Det er ikke bare enkelt å gjøre en by på de 4-5 timene vi har til rådighet, men fordelen med Ålborg er at den bare ligger der ; som en godt bevart, museal påminnelse om tider da Norge var langt tettere knyttet til Danmark enn mitt familieliv kan tyde på.

En fraflyttet ro

Det er ingenting man må. Jeg skal bare gjenoppleve den deilige barndomsfølelsen av romantisk byliv.

Og jeg prøver , der vi går i de forblåste gatene, jeg prøver virkelig.  Det er en ro over byen, jada. Men mere den type ro som bare virker fraflyttet, arbeidsledig eller ganske enkelt ubrukelig. Enda vi er midt i Sentrum.

bodil-fuhr-aalborg
Ingen momoluft å spore

Vi går langs Boulevarden, passerer Bodolfikirken og Danmarksgate 5, der min mormor bodde for førti år siden uten at det livner til. Tvertimot.

Det jeg husker som en staselig bygg, med deilig momoluft i oppgangen, doble stuer og fiolinspillende sigøynermusikere som vi kastet mynter  til nede i bakgården, fremstår nå som en dueblå gråbeingård uten så mye et stukkatur til pynt. Eller et romfolk med trekkspill, for den sakens skyld.

Shopterapi

Det er i grunnen ikke så mye ekstra pynt på noen av bygårdene i denne nøkterne byen, omgitt av bondeland på alle kanter. Og zoologiske hage og tivoli har liksom ikke samme tiltrekningskraft lenger.

Er det noe rart man tyr til shopping og lar seg lure av den dyre, danske kronen, ikke minst når vi befinner oss i en outlet store med merkevarer. Heldigvis , kan man si, for akkurat her velger min ti å gamle skinnbukse å spjære i baken.

bodil-fuhr-aalborg
Babyshopping i momos by

Jeg må ganske enkelt ha ny bukse, i full fart, så vi rekker toget tilbake til  båten. Men alle vet hvor vanskelig det er å finne en bukse man er hundre prosent fornøyd med, i alle fall for meg. Den skal jo sitte perfekt og likevel kjennes behagelig.

Tiden er knapp og den eneste som funker sånn sett er en mørkeblå sak med pinstriper. Min stakkars venn må leve med mine klager over blå bukser til brun jakke og sort genser. Her gjelder det å ikke se seg i speilet. Eller bare tenke på noe annet.

Toget er gått!

Et nytt tankemønster inntreffer automatisk, når det viser seg at siste tog tilpasset båtavgang nettopp har gått og vi så vidt rekker en siste buss mot Fredrikshavn. Puuuh! Det skulle tatt seg ut! Havarere klin edru i Fredrikshavn i påvente av neste båt.

For vel er det gøy med noe helt annet, men det opplevde vi faktisk kvelden før. Nå utspiller det samme scenariet seg i en tammere utgave. Luften har rett og slett gått litt ut av Sebastian og gjengen. Det er grenser, selv der  gården, for hvor mye party man kan utstå.

regnbue over Akershus
Regnbue over Akershus

Og hvem vil ikke være frisk og uthvilt når båten legger til havn i Vippetangen? Den terrorlignenede vekkerklokken av et høyttaleranlegget har truet med å skifte havn hvert kvarter siden klokken 6.00.

Stemningen er ekstremt groggy der vi tripper ned hønsetrappen og ser en Regnbue over Akershus! Tar vi ikke helt feil, begynner den akkurat over taket på Amerikalinjen, byens nye boutique-hotell. Vi tar frokosten der, bare for å få et friskt pust av fortidens storhet. Slik vi faktisk husker den.

Legg inn en kommentar