Jeg prøver å være avvisende på en nøytral måte. Det går dårlig.

Du hører det fort på den litt gnålete tonen. Hun, en kvinne av den godt voksne sorten, har ikke tenkt å gi seg med det første. Kanskje hun har hatt en dårlig dag?

Og hvem vet, kanskje det er min skyld? Jeg er nemlig venninne med en hun er uvenner med. Og nå vil hun gjerne at jeg skal forstå hvilken drittsekk denne venninnen egentlig er.

Hvorfor ikke en saklig fylleprat?

Hvorfor ta opp et problem på en saklig måte med den aktuelle personen, når du kan diskutere det med venninnen hennes i fylla?

Klokken er 3 om morgenen, vi har vært på besøk hos en tredje venninne, og jeg har forsøkt å unngå dette tema hele kvelden.

Men nå sitter vi fastlåst i en drosje, og takket være rikelig med alkohol, er hun kommet til det stadiet hvor hun gjentar seg selv. Igjen og igjen og, ja , du skjønner hva jeg mener. Hun er på hakket.

Selv har jeg vondt for ikke å bite på, når noen slenger ut et verbalt agn. Veldig vondt for det.

Sannheten kan diskuteres, ingen tvil om det

Jeg liker å diskutere, se en sak fra flere sider, la den stå der som et hologram, der sannheten skifter, alt ettersom hvilken vinkel du ser den fra.

En yrkesskade fra journalistikken, kan du si, der man i alle fall i gamle dager skulle holde sine personlige meninger for seg selv og belyse flest mulige av andres. Eller bare et resultat av å være den jeg er, et menneske så langt fra fanatismen at det grenser til det karakterløse.

Men jeg vet at om jeg tråkker inn i denne suppa, føler jeg at jeg svikter min nære venninne, uansett hva jeg sier. Så jeg prøver å være avvisende på en nøytral måte, forklare at jeg ikke vil dras inn i konflikten, at det vil være illojalt over min venninne, osv osv. Jeg prøver flere ganger.

Uten snev av suksess. Masingen bare fortsetter.

Hold meg utenfor dette !

Så jeg legger meg i selen, bokstavelig talt , lener meg frem mot forsetet, der mannen hennes sitter og spør pent om ikke han kan hjelpe meg med å få henne til å forstå: Jeg vil ikke blandes inn i konflikten!

Men han, stakkar, vil heller ikke det, selv om han i og for seg har hørt ut begge parter i denne sekundær-konflikten. Han har vel sine egne hensyn å ta; skal tross alt hjem og dele seng med damen.

Som har stamina, det skal hun ha. Gir seg ikke på tørre møkka. Så til slutt tar jeg liksom frem min indre mann for å stagge kjerringmaset. Går rett på sak.

-Kan du ikke bare holde opp med det gnålet! jeg har jo sagt at jeg ikke vil diskutere dette nærmere!

Snakk om å by opp til dans!

Jeg klarer å stagge meg.

Gnålete! Det er det aldri noen som har sagt om henne før. Mye rart og lite pent, hun har tross alt to ekteskap og to barn bak seg, men aldri det!

Okei, men hun virker som den fødte gnåler på meg. Og hadde jeg bare drukket litt mer vin, ganske fort , hadde jeg sagt det høyt også.

Men jeg er trett og klok av skade. Vet at det bare er en ting som kan hindre denne konflikten i å eskalere.

Kjerringråd no 2:

Kom deg vekk i tide! Bare gå. Det kan man nemlig, det er ingen som har sagt at alle situasjoner må løses på en diplomatisk måte før du går hjem. Og jo fullere folk er , jo mindre er sannsynligheten for at det lar seg gjøre.