Pønka Paris portretter uten filter

Paris er fantastisk! Men det er vanskelig å bli kjent med parisere, de inviterer deg aldri hjem, sa min verdensvante tante da jeg dro dit for første gang tidlig på 80-tallet.

Det rimte ikke helt med mine erfaringer, men jeg må innrømme at jeg først og fremst har brukt Paris som eksotisk kulisse rundt mine egne opplevelser.

Derfor har jeg kost meg intenst med rebellen Virginie Despentes roman Vernon Subutex. Her blir jeg kjent med frittalende, fordomsfulle, men like fullt elskverdige mennesker jeg neppe ville truffet på nattklubb eller cafe.

Vi får bli med hjem

Den kvinnelige uteliggeren Olga, for eksempel. Hun forklarer unge, fascistiske menns holdninger med mangelen på gode, mannlige rollemodeller og tilfredse mødre. Fedrene er «stinkende kjøkkenkluter» og mødrene er «underpulte», ifølge den bramfrie Olga, som foretrekker friheten fremfor hamsterhjulet.

Men vi kommer også på besøk til svært møblerte hjem. Bokens røde tråd, eller person, om du vil, er den husløse Vernon Subutex, en fabulous has been av en platesjappeeier i 50-årene. Vi følger hans odysse fra sofa til sofa i Paris; og blir kjent med alt fra rike arvinger og hedgefondmeglere til prostituerte, kvinnemishandlere og nevnte uteliggere.

Nådeløs kynisme

Den politiske ukorrektheten stikker som en rusten sikkerhetsnål gjennom Despentes popkulturelle univers.

Her blir ingen av dine klassiske fordommer bekreftet og den nådeløse kynismen og frapperende direktheten i språket, parres med varme, innsikt og befriende humor.

Og mens de fleste av oss har hørt om problemene i Paris-forstedene; tar Despentes oss med helt inn til skyggen av Eiffeltårnet. Og Bastille, Montmartre og Sacre Ceur – alle disse turist-stedene vi liker å frekventere. Der ting slettes ikke er i sin skjønneste orden, selv ikke for en vakker, høyreist, blåøyd, og hyggelig mann som Vernon Subutex.

Deilig infamt

Men selv mennesker jeg kjenner igjen, fordi de som meg tilhører en totalt omkalfatret musikk- og mediebransje, blottstilles på en så rivende måte at man ikke vet om man skal elske eller hate dem. Deilig infamt og veldig fransk, med andre ord.

Hadde det ikke vært for at Aftenpostens anmeldere hadde utnevnt den som «Fin bok å ha med på ferie» ville jeg neppe kastet meg over fransk undergrunnslitteratur av typen «Knull meg» – tittelen på Despentes første roman.

Men denne boken omtales som «kanskje en av tiårets beste bøker» og er nominert til Booker – prisen.

En saftig påminnelse

Paris er ikke for nybegynnere , og antageligvis ikke for de fleste nordmenn, hverken når det gjelder sosial velferd eller samvær.

Men for oss middelaldrende, frankofile pyser, som hverken tilbragte studieårene eller noen ungdomsår som sultende kunstner i byen, er denne stinkende sofistikerte trilogien et slags substitutt.

Om ikke annet; en saftig påminnelse om hvor utrolig godt vi har det i Norge, der et «fattig menneske» omtales slik i landets ledende avis «han lever et enkelt liv (…) uten noe sikkerhetsnett utover velferdsstaten og foreldrene (!)»

I dette lykkelandet kan jeg, i all verdens småborgerlige ro og mak (Olga ville snøftet foraktelig!) glede meg til Gyldendals oversettelse av bind 2 , som er rett rundt hjørnet .