Peer Gynt – narsissistenes evige superhelt

Det er lett å forstå at en løgnaktig, aggressiv, selvopptatt skurk  fascinerer en hel verden. Men hvorfor blir Peer Gynt betraktet som en helt i Norge? Så til de Grader at vi har oppkalt en pris etter ham?

Det glatte lag

Ikke så greit å svare godt på, ifølge Nationaltheatrets husregissør Sigrid Strøm Reibo, som gav Peer Gynt det glatte lag da hun introduserte den mesterlige, franske oppsetningen som gjestet Ibsen-festivalen denne uken.

Arnaud Bertereau drar oss med i Peers skitne berg-og-dalbane av et liv.

Han avslutter aldri noe, Når han møter motstand, går han utenom. Han flykter fra smerte. Kort sagt; han arbeider seg aldri gjennom Livets harde sider,

Han er i det hele tatt et glansbilde på Opportunisten – den nye mennesketypen som fikk spillerom på 1860-tallet – som vil Gripe sjansen når han har den; konsekvensene og hensynet til andre mennesker kan du deale med etterpå.

Så hvorfor er vi nordmenn så fascinert av denne nasjonale antihelten?

Peer drikker og drømmer seg bort fra sine fattige kår.

Sannsynligvis fordi altfor mange av oss er pinlig nært beslektet. Storsinn og altruisme er jo ikke nettopp  klassisk norske egenskaper, historisk har vi hatt mer enn nok med å karre til oss av det skrantne jordsmonnet vi er blitt tildelt.

Troll-testen

Enhver er seg selv nærmest når det er kilometervis til neste gård. Grensen mellom å være seg selv og være seg selv nok, blir fort uklar, selv om Dovregubben truer deg på livet.

Selv om vi nå som nasjon har det bedre enn noensinne, har småligheten satt seg fast; vi er oss selv nok som aldri før. Mens den store, eksistensielle oppgaven «å kjenne seg selv»skylles ut med badevannet.

Peer flykter – og møter seg selv i døra.

Derfor er det så viktig å lene seg tilbake i plysjstolen og bli minnet om denne vesentlige forskjellen, mens en viril ung mann kaster seg ut og inn av skjebnesvangre historier rett foran øynene på oss. Peer Gynt, altså.

Skrell en løk!

Han er bildet på det egoistiske og dermed mislykkede forsøk på selvrealisering, der han sitter med tårer i øynene og skreller løken ned til ingenting.

Som han selv sier det: Hvor var jeg hele tiden? I mitt håp, i min tro, i min kjærlighet?

Nåden kommer med kvinnene.

Si det. Han var vel mest opptatt av å dyrke barnet i seg, eller drittungen, om du vil, som den Peter Pan han også er.

Men det er altså likevel håp. Til tross for at vår alles Peer redder seg selv på bekostning av andre helt til siste dråpe, bevilges han nåde . Det evig kvinnelige, for å si det med Goethe, tar ham i sin favn når han endelig er klar for den. Nåden, altså.

Den treffer som kjent når mørket er som dypest.

Legg inn en kommentar